Ifølge et varsel omtalt av Dagens Næringsliv 15. januar, har politiet liten eller ingen kontroll på digitale sensitive persondata fra etterforskning. Opplysninger de kommer i besittelse av gjennom beslag av telefoner og datamaskiner blir lagret åpent for senere bruk uten at noen, for eksempel eieren, blir informert. Dette gjelder alt digitalt beslag, fra, datamaskiner, videoovervåking, kredittinformasjon, teledata, bompasseringer med mer. Med andre ord alt digitalt materiale som utleveres med pålegg og som tas i beslag. Informasjonen lagres i politiets datanett, uten tilgangskontroll og uten spredningskontroll. Det er følgelig heller ingen kontroll over ulovlige ransakinger ved gjenbruk.
Snoking er ulovlig ransaking
Når det gjelder lagring av passord, så har de blitt lagt åpent i politiets etterretningssystem.
– Alle vet at dette gjøres for å forenkle «snoking», sier varsleren.
Snoking i denne sammenheng er det samme som ulovlig ransaking. Men hvorfor er det ikke dette omtalt som en skandale andre steder enn i Dagens Næringsliv?
Det foreligger foreløpig ingen konklusjon på dette varselet, men saken følger et etter hvert velkjent mønster. Det er i alle fall et velkjent dilemma. Reguleringen av politiets arbeid, først og fremst gjennom straffeprosessloven og politiloven, er et hinder for dets effektivitet. Disse reglene er nedfelt for å sikre borgernes rettigheter. Men svært ofte medfører de at arbeidet går tregere og at folk man kanskje ikke synes fortjener det, slipper billigere unna. Dette er velkjent fra forskningen så vel som kriminallitteraturen. Til og med komikere har forlystet seg på bekostning av papirarbeidet og skjemaveldet som følger politiets innsatser.
Nødvendig å kutte hjørner
Noen ganger er det også helt nødvendig å kutte hjørner. I en krisesituasjon vil de fleste i politiet få tilgivelse dersom de bruker ulovlig arrestasjonsteknikk eller forhindrer et presserende terrorangrep ved hjelp av ulovlig innhentet informasjon. Det var nettopp et slikt scenario Eirik Jensen åpnet med, da han laget sin første kriminalroman, «Attentatet» fra 2017. Jensen var allerede på dette tidspunktet siktet for korrupsjon og innførsel av narkotika, og boka fremstår i ettertid som en måte å rettferdiggjøre det å kutte hjørner i politiarbeidet.
Hva nytter det å følge boka, når det er et attentat på gang? Denne boka, sammen med hans selvbiografi «På innsiden» (2015), beretter direkte og indirekte om mye politiarbeid som neppe hadde tålt noen juridisk prøving. Jensen kjører langt over fartsgrensa, forfølger utpekte kjeltringer, presser informanter og bruker fysisk makt på en måte som ikke står i læreboka. Han fremstiller dette som nødvendigheter. I dag er han dømt til 21 års fengsel. Vi får kanskje aldri vite hva han tenkte, men bøkene hans indikerer at han har vurdert hver sak som så viktig, at effektivitetshensyn har gått foran, og borgernes rettigheter har måttet vike.
Gode hensikter og rettsstatlige forhindringer
Et eget granskingsutvalg har gjennomgått Jensen-saken, og peker på at ledelsen i politiet har sviktet i kontrollen med Jensens aktivitet. Jensen ble dømt for både narkotikasmugling og korrupsjon. Et problem med saken mot Jensen er fraværet av store pengesummer. Noe uforklarte pengesummer er funnet, men det er lite ved Jensens forbruk som er mistenkelig høyt. Korrupsjonsgranskerne skiller imidlertid mellom korrupsjon med økonomiske motiver og det de kaller «noble-cause corruption». En noble cause er et «høyverdig mål». Man kjemper for noe som er større enn en selv. I den gode saks tjeneste blir hverdagslige krav til prosessrettferdighet og rettigheter mindre verdt.
Politiet operer alltid i spenningsfeltet mellom gode hensikter og rettsstatlige forhindringer. Hvem vil kritisere dem for å kutte noen hjørner i kampen mot kriminalitet? Jensen var kjent som en dedikert politimann som gikk sine egne veier. Han kunne vise til gode resultater. Det meste tyder på at Eirik Jensen tok kampen mot narkotika i helt egne hender, som en «Rambo». Rambo er navnet på en krigsveteran med overlegne stridsferdigheter, som tar for seg korrupte ledere og narkotikakarteller helt på egenhånd. Rambo er en amerikansk heltefilm fra 1980-tallet. Montro om ikke problemet med Jensen, var at han koblet seg fri fra rettsstatens bindinger og gikk i krigen mot narkotika helt på egenhånd?
Jensensaken er et mysterium, og ingen i politiet har påtatt seg ansvaret for at han kunne operere som han gjorde. Ingen er heller blitt stilt til ansvar. Det er den samme forsamlingen som leder politinorge i dag. Hvordan har de håndtert andre saker, der politiet i stor skala har brutt loven med effektivitet for øye?
Skandalen NNPF
Skandalene har rullet inn de siste årene. Sist i rekken er «Rolleforståelsesutvalget», som har slått fast det mange har hevdet i en årrekke, at organisasjonen Norges Narkotikapolitiforening (NNPF) har operert som en politisk fløy av politiet. De har fungert som en lobbyorganisasjon for en hard politisk linje på narkotikaområdet. NNPF har forestått politikkutvikling, utdanning som politiet selv skulle stått for, operert som om de var politi ved flere anledninger og hatt økonomiske forbindelser til selve politiet.
Begrunnede mistanker om «korrupte» forbindelser er ikke slått fast av utvalget. En sak skiller seg ut på det området. Det fremgår med rimelig sikkerhet at NNPF har belønnet utesteder i bykjerner (Kristiansand og Tønsberg) for å henge opp deres materiell, med at de skal slippe sanksjoner på alkoholpolitikkens område. Er dette korrupsjon? Det er i alle fall maktmisbruk å påberope seg politimyndighet når man representerer en frivillig organisasjon. Men de aktuelle medlemmene/tjenestepersonene har ikke tjent økonomisk på dette selv. De har gjort det for å fremme saken sin. De har hatt en «noble cause».
Høyverdig mål
Hva er dette høyverdige målet? Det er spesielt ett formål som har redusert rettsstatens krav og begrensninger til mindreverdige irritasjonsmomenter: kampen mot narkotika. Bekjempelse av narkotika ble et nasjonalt anliggende for 50 år siden, da den daværende helsedirektør Karl Evang gjorde dette til en kollektiv dugnad. Alle måtte bidra med sitt, og slå ned på så vel bruk av narkotika og måten man snakket om det. All bagatellisering av narkotikaens konsekvenser måtte bekjempes. Å slå ned på narkotika ble et (folke-)helsepolitisk formål av høyeste prioritet.
Dette er bakgrunnen for at det nå viser seg at politiet har begått lovbrudd og tvilsomme prioriteringer på det ene området etter det andre, spesielt i forbindelse med narkotikasaker. Man burde kunne spørre, hvorfor politiet i det hele tatt bruker så mye av deres kapasitet på narkotikasaker. Hvis man ser på oversikten over anmeldelser over tid, legger man merke til at «rusmiddellovbrudd» fyller ca. 10-15% (og enda mer om man tar ut trafikklovbruddene, som skaper mye forvirring i statistikken). «Narkotikalovbrudd kjennetegnes også av at det alltid er politiet selv som står for anmeldelsene, omfanget av disse sakene er med andre ord et uttrykk for aktive prioriteringer.
En slik prioritering i februar 2014, var å samle 100 tjenestepersoner til en aksjon på en skole i Bergen. 40 skoleelever og lærlinger ble arrestert. De fleste ble siktet for bruk og besittelse, hovedsakelig av cannabis. Problemet med denne aksjonen er at den synes fullstendig ute av proporsjon med alvorligheten i lovbruddene som ble avdekket. Rett nok er det ulovlig å bruke narkotiske stoffer. Men det ungdommene har gjort er ikke spesielt uvanlig for deres aldersgruppe. Ikke bare ble ungdommene arrestert, de ble arrestert på skolene og arbeidsplassene sine. Og i samarbeid med skolene ble navnene på de arresterte lest opp. Denne fremgangsmåten ble ifølge avisene valgt bevisst, for at aksjonen skulle virke avskrekkende. Politiet har altså ikke bare brukt et tvangsmiddel i tvilsom proporsjon med handlingenes alvorlighet, de har forsterket effekten av dette tvangsmiddelet med andre, ikke-strafferettslige virkemidler.
Forholdsmessighet
Forholdsmessighet er et krav i straffeprosessloven og politiloven. Politiet skal vurdere om et inngrep i en borgers liv, være seg ransaking eller å lage straffesak, står i et rimelig forhold til det antatte lovbruddets alvorlighet. Det å ransake en person, gjennomgå lommer eller vedkommendes telefon, er et alvorlig inngripende virkemiddel. Terskelen er enda høyere for å undersøke «kroppens hulrom». Brukermiljøene har ropt opp om at de blir utsatt for denne typen inngrep i mange år, uten at noen fra myndighetshold har tatt affære. I forbindelse med rusreformen kom det imidlertid fram, at politiet selv, mener at de har rett til å foreta ransakinger og undersøkelser av kroppens hulrom og kroppsvæsker, også når en person bare er i søkelyset for bruk og besittelse av narkotika. Dette, slo Riksadvokaten fast i et mye omtalt brev datert 9.4.2021, er uforholdsmessig. Riksadvokaten har i etterkant undersøkt politiets praksis på dette området, og avdekket omfattende inngrep uten lovhjemmel.
Selv om man skal være forsiktig med konklusjonene, fremstår det som åpenbart at politiet har begått overgrep mot mennesker i de såkalte rusmiljøene i mange ti-år. Hvordan kunne det skje? Det er et mønster. Politiet opptrer som om de styres av høyere prinsipper enn lovverket. De utkjemper en strid mot en samfunnsfiende, og da må rettsstaten vike. Mangler de lovgrunnlag, skaper de sin egen rett gjennom praksis. Alle er med, og den som sier noe annet blir frosset ut.
Ingen har noensinne stilt politiet eller lokale ledere til ansvar for disse sakene. Grunnen er antageligvis den, at det er en herskende forståelse i hele politietaten, om at narkotikasaker tilsidesetter alle andre, forstyrrende hensyn. Det gjelder også Politidirektøren. Politidirektør Benedicte Bjørnland stilte seg i spissen for kampen mot Rusreformen, da hun i en kronikk 16.12.2019 gikk ut mot regjeringens planlagte rusreform. Bjørnland må naturligvis mene hva hun vil, men innholdet i reformen ble ikke offentliggjort før tre dager senere. Det viste seg også at hun hadde fått informasjon fra politiets egen representant i Rusreformutvalget. Hun begikk med andre ord to rettsstatlige synder. For det første delte hun informasjon som ikke var offentlig. For det andre antok hun en utidig politisert rolle i en pågående politisk prosess. Hun representerer forvaltningen, og forvaltningen forventes å innta en tilbakeholdende rolle i politiske stridsspørsmål. Her inntok hun en hovedrolle i motstanden mot reformen. Mønsteret er det samme. Når det gjelder narkotika, er det ikke så farlig med rettsstatsprinsipper. Og denne tenkemåten går hele veien til topps i Politidirektoratet.
Også i regjeringspartiene?
Denne tenkemåten gjelder også i regjeringspartiene. Justisminister Mehl har verken beklaget de omfattende overgrepene avdekket av Riksadvokaten eller signalisert at hun vil rydde opp i misforholdene. Heller ikke justisministrene i den forrige regjeringen signaliserte vilje til å ta noe oppgjør på disse feltene. Den eneste «voksne» som er hjemme, er Riksadvokaten.
Problemene med å stille politiet til ansvar opp mot rettsstatlige og demokratiske prinsipper handler imidlertid ikke bare om narkotika. Sett under ett og over tid, må man nok berømme norsk politi for å ha beveget seg langt i demokratiserende retning. Når det gjelder narkotika henger de på mystisk vis igjen. Grunnleggende sett må man uansett vurdere politiets innsats ut fra at de arbeider i et spenningsfelt mellom akutt nødvendighet og regelstyring. Vi kan ikke ha nulltoleranse for regelbrudd i politiet.
Når det nå avdekkes at politiet ikke har kontroll med digitale beslag, er det ikke overraskende at reaksjonene uteblir. Det som kommer fram, er at tjenestepersoner i politiet har fri tilgang til personopplysninger om borgere, som ellers har sterk beskyttelse i lovverket. Så hvorfor er det «ingen» som reagerer. Når dette skrives, har Datatilsynet bedt om en redegjørelse og enkelte stemmer på Stortinget har meldt deres bekymring. Men hvorfor blir det ikke en skandale, og hvor er de andre avisene? Det kan hende vi som samfunn har nådd et metningspunkt med hensyn til politiskandaler. En ny skandale betyr lite, det er ingenting som tyder på at noe kommer ut av det likevel. Saken berører det samme dilemmaet som gjennomsyrer hele etaten. Skal man følge reglene, går det utover effektiviteten.
Grundig gjennomgang
Det er på tide med en grundig gjennomgang av politiets arbeidsformer i skjæringspunktet mellom effektivitet og regler. Utgangspunktet må være at dette er et dilemma som krever avveining. Men foreløpig er det vanskelig å se tegn som tyder på at det internt i politiet finnes krefter som kan lede an i en slik prosess. Det ser ikke mer lovende ut i regjeringskontorene. Og foreløpig virker pressen tannløse. Man må da anta at lite kommer til å skje på dette området i nær fremtid.