ModusA hjelper deg gjennom høytiden. Vi gir deg her et enkelt oppspill til familieselskaper og den slags som kan skape behov for samtaleemner. Hermesleken er et enkelt spørsmål som ganske sikkert får praten til å gå. Les videre, og dermed er du godt forberedt på å holde temaet varmt i times.
Oppskriften er kort fortalt denne: Fortell en historie du har opplevd, og still spørsmålet, er dette handel eller svindel? Du vil garantert få svar, i form av innspill og andres historier, som befinner seg på skalaen mellom handel og svindel.
Hermesleken har altså ingenting med herming å gjøre, navnet kommer fra den greske guden Hermes. Hermes var guden for handel og reising, og så var han dessuten beskytter av tyvene. Handel og tjueri altså, samlet i en gud. Tilfeldig?
Leken egner seg best for tiden når barna er opptatt med de nye lekene og sånn, men ungdommer kan med stort hell inviteres inn. De har antageligvis mange artige eksempler de litt mer voksne kan la seg underholde med. Leken begynner med at en forteller om en hendelse han eller hun har opplevd, og så diskuterer man etterpå om dette er et tilfelle av handel, etisk uholdbar handel eller svindel. Vi lever i en tid med et voksende tilfang av grensetilfeller, og de oppvoksende generasjoner støter på nye varianter hele tiden.
I de følgende avsnittene presenterer jeg de juridiske kriteriene for svindel (bedrageri), noen flere definisjoner på handel, svindel og det som er midt imellom fra hverdagslivet og deretter noen utvalgte historier man kan øve seg på. Så er det bare dra opp spørsmålet når høflighetene er unnagjort og maten fortært.
Etterpå er du velkommen til å dele de beste og mest vriene historiene med oss på ModusA.
Kriminalitet og hverdagsspråk
Daglig opplever mange av oss telefonnoppkall fra utlandet, som hevder å være fra Paypal, Microsoft eller andre som later som de skal hjelpe oss. Egentlig er de ute etter kontoopplysninger og lignende. På Facebook får man venneforespørsler og henvendelser fra falske kontoer som ber oss om å trykke på forskjellige lenker eller kjøpe ting og saker. På epost dukker det opp flere henvendelser enn vi rekker å oppdage, ettersom mye fanges opp av spamfilteret.
En litt vanskeligere sak opplevde jeg da jeg fikk beskjed om å bytte ut «boksen» som tar imot TV-signaler hjemme. Min husholdning inngår i et større sameie med felles avtale, for tiden med Telia, som betales over husleia. De fornyer stadig teknologien og nå fikk jeg beskjed om at jeg kunne hente en ny boks og levere inn den gamle, uten kostnad. Da den nye var i hus og aktivisert, fikk jeg en regning fra Telia. Regningen gjaldt en månedlig ekstraleie. I første omgang stusset jeg bare så vidt, og tenkte at det sikkert var sånn det skulle være. Men så krøp tankene tilbake til hvordan jeg trodde denne avtalen egentlig var, og så tok jeg meg bryderiet med å ringe for å spørre. Det er chat-bot’er og venting på telefon, men til slutt fikk jeg tak i et menneske. Mennesket kunne fortelle at jeg hadde fått den nyeste versjonen av «boksen», og den kostet litt ekstra i måneden. Jammen, sa jeg, heldigvis, jeg har jo ikke bestilt denne. Jeg ble fortalt at den forrige boksen ville slutte å virke og at jeg måtte bytte. Jeg har ikke inngått noen ny avtale. Da var det visst skjedd en feil, fikk jeg vite. Jeg kunne bytte igjen, og denne gangen få en boks som var av den nest nyeste versjonen, og jeg ville da få pengekravene slettet.
Hva skjedde der? Telia er et velrennomert firma, men de påfører meg et produkt jeg ikke har bedt om og krever betaling etterpå. Håpet de at jeg ikke skulle legge merke til hva som skjedde? Opptrinnet fikk meg til å tenke på de som solgte armbånd på gata i det sørlige Europa. De smilte, spurte hvor vi kom fra, tredde et armbånd på håndleddet og ba om cirka 50 kroner for det. Et familiemedlem ble fanget i samspillet og alt foregikk i humoristiske vendinger. Vi endte med å gi fra oss femtilappen. Vi lot oss lure, den ene gangen, og smiler fortsatt av opptrinnet. Men trikset virket ikke neste gang.
Parkeringsselskaper kan forventes å dukke opp i familiemedlemmenes bevissthet, særlig de private. De påstår selv at de ikke skal tjene penger på gebyrene de krever inn, men mediene leverer en jevn strøm av historier om parkeringsvakter som strekker seg langt for å få lov til å kreve penger, og regelrett jukser. I mitt nabolag skifter vi stadig leverandør av parkeringsselskap, og hver gang det kommer et nytt, er de overivrige med å ilegge gebyrer for intetanende beboere som ikke har fått endret parkeringskortet sitt akkurat til tiden. Og her er det ingen nåde i saksbehandlingen, snarere tvert imot. Man sørger tilsynelatende for å være vanskelig tilgjengelig, slik at uklarheter og misforståelser ikke blir oppklart, og gebyrene fortsatt kan tikke inn.
Spørsmålet er om disse hendelsene kvalifiserer som handel eller svindel?
Hva er svindel?
Svindel er hverdagsspråk for lureri som medfører at noen fravrister andre penger eller verdier. Sånn sett ligner det på å stjele. Det er forskjell på hverdagsspråket og det juridiske språket, der man heller snakker om «vinningslovbrudd». Når man bruker ord som kriminalitet og tyveri, ligger det innbakt en fordømmelse av handlingen. Hermesleken krever at man venter med fordømmelsen og konsentrerer seg om definisjoner. Det er derfor nødvendig med noen ord om hva som kjennetegner svindel og handel.
Om man går til anmeldelse er det straffelovens bestemmelser om «bedrageri» som gjelder (§371).
Med bot eller fengsel inntil 2 år straffes den som med forsett om å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning
- fremkaller, styrker eller utnytter en villfarelse og derved rettsstridig forleder noen til å gjøre eller unnlate noe som volder tap eller fare for tap for noen, eller
- bruker uriktig eller ufullstendig opplysning, endrer data eller datasystem, disponerer over et kredittkort eller debetkort som tilhører en annen, eller på annen måte uberettiget påvirker resultatet av en automatisert databehandling, og derved volder tap eller fare for tap for noen.
De neste paragrafene indikerer hva som skal til for at noe er henholdsvis «grovt» og «mindre» bedragerier. Paragraf 373 slår fast at «Bedrageri straffes med bot når straffskylden er liten fordi det gjaldt en ubetydelig verdi og forholdene for øvrig tilsier det.» Paragraf 372 lister opp følgende krav for at et bedrageri er grovt:
Grovt bedrageri straffes med fengsel inntil 6 år. Ved avgjørelsen av om bedrageriet er grovt skal det særlig legges vekt på om [blant annet]
- det har hatt til følge en betydelig økonomisk skade,(…)
- lovbryteren har foregitt eller misbrukt stilling, verv eller oppdrag, (…)
Grove bedragerier er likevel av underordnet interesse her. Som det fremgår av nedenstående figur, er bedragerier en stadig mer populær måte å skaffe seg penger. Her snakker vi om en nær dobling av antall anmeldelser de siste ti årene (tallene er hentet fra statistisk sentralbyrå):
Fra 17000 anmeldelser i 2015 er antallet økt til nesten 26000. Det som kanskje er like bemerkelsesverdig, er at det det er de ordinære bedrageriene som står for hele veksten, ikke de som er «mindre». Det er lett å tenke seg det er de mindre lovbruddene som øker mest. Forklaringen kan nok være at de mindre alvorlige bedrageriene ikke så ofte blir anmeldt. Men dette er samtidig den delen av bedrageriene som ligger i grenseland mot uetisk handel, og vanlig handel.
Hva er handel?
Handel er at en kjøper gjennomfører en kontrakt med en selger, typisk som at man mottar en ting og gir tilbake penger. Som kunde er man beskyttet av kjøpsloven. Kjøpsloven beskytter imidlertid ikke mot alle former for lureri. Du har sikkert undret det over at varer er priset til 29,90 og lignende, rett under store runde summer. Dette er markedsføringstriks for å få varer til virke litt billigere enn de reelt sett er. Men er det svindel? Det er i alle fall så utbredt «prisadferd» at vi som kunder har sluttet å reagere på det.
Bedragerier er juridisk bestemt av at man skaper en «villfarelse» og utnytter denne til å skaffe seg en vinning. Ved denne typen prising skaper man en illusjon om at varen er billigere enn den er, og fremskynder på den måten en handel som er mer kostbar for kjøperen enn vedkommende er fullt ut klar over. Dette gjøres da også med hensikt, eller «forsett» som det heter i strafferetten. Psykologisk prising som dette er imidlertid ikke regnet som bedrageri, heller ikke i den lette kategorien «mindre». Det regnes heller ikke som brudd på markedsføringsloven. Altså må vi regne denne typen fremgangsmåte som innafor det vi kaller alminnelig handel. Det er lov med litt lureri.
Det er faktisk lov med ganske mye lureri. «Markedsføring» er en yrkesretning, der det fremelskes egenskaper til å få folk til å kjøpe ting og tjenester, helt uavhengig av om de har behov for dem. Det er vitenskapen om å fremme salg. Folk som arbeider med reklame, stiller ikke spørsmål om hvorvidt kunden trenger det som promoteres. Deres ferdighet er å fremstille produktet på en mest mulig attraktiv måte. De er gode til å manipulere. Reklame er kort sagt, lureri. Alt er likevel ikke lov innenfor markedsføring. Markedsføringsloven setter for eksempel grenser for reklame som er villedende eller aggressiv. I markedsføringsloven (§6) kan man lese at
Urimelig handelspraksis er forbudt.
En handelspraksis er urimelig dersom den strider mot god forretningsskikk overfor forbrukere og er egnet til vesentlig å endre forbrukernes økonomiske atferd slik at de treffer beslutninger de ellers ikke ville ha truffet.
Men hva er poenget med reklame, hvis den ikke endrer forbrukernes «økonomisk adferd» slik at de kjøper ting de ellers ikke ville gjort? Som kunder er vi utsatt for manipulasjon og psykologiske triks hele tiden: Plassering av produkter i butikkene og reklame på alle flater (internett, i gateløp, mer tradisjonelle medier). Så er all handel basert på reklame svindel? Nei, det kan det ikke være. Nøkkelen her må være «vesentlig» i lovteksten (over). Reklamebransjen ser etter en rask undersøkelse ut til å ha en omsetning på 10 milliarder kroner i året. Det er ikke en kriminell bransje. Men hvor går grensen?
Lovene jeg siterte over, henviser til vage kriterier som «god «forretningsskikk» og «vesentlig». Det er åpenbart mye som er tillatt, som ikke er ulovlig.
Svindel eller handel?
Hermes er som nevnt guden for handel, budbringere og reise, akkurat som hans «etterfølger» i romersk versjon, Merkur. «I gresk mytologi ble Hermes (…) assosiert med handel og kommunikasjon, men han ble også sett på som en dyrefigur og beskytter av tyvene». Grekerne visste noe vi kanskje har glemt?
Hermesleken krever at man venter med å la seg lede av forargelsen, at man ser saklig på det man har opplevd. Det er ikke alltid like lett.
I boken «Hva er kriminalitet» illustrerer jeg «stjeling» med historiene om «kvinnen med den tunge kuffert» og «Cum-ex-saken». Den ene skaper sympati, den andre forargelse.
En norsk kvinne kom en dag med sin store koffert til et kirkelig pensjonat i Danmark og fortalte at hun var alvorlig syk. Hun skulle snart dø, sa hun. Hun var velkledd og vennlig, og ganske raskt ble hun fortrolig med bestyrerinnen. På grunn av noen uforutsette omstendigheter hadde hun ikke penger til å betale for oppholdet akkurat der og da, men det var bare et spørsmål om å få ordnet noen praktiske problemer. Faktisk skulle pensjonatet tilgodeses med en ikke ubetydelig del av arven siden de var så vennlige å ta henne imot i denne vanskelige situasjonen, men hun trengte et lite lån på noen tusen kroner bare for å klare seg gjennom de neste dagene. Så forsvant den velartikulerte kvinnen. (…)
En journalist fattet interesse for denne kvinnen og sporet opp deler av hennes ferd gjennom Danmark, fra pensjonat til pensjonat og menighet til menighet. Det viste seg at kvinnen med den tunge kofferten hadde en lang historie med å reise rundt og låne penger og ikke betale for seg. Hun fortalte stadig nye versjoner av historien sin og lånte aldri mer noen tusen kroner. Ingen av ofrene led noen større skade av lureriet. Det viste seg også at hun hadde vært på lignende turneer i Norge og Sverige, og at hun var dømt for småskala svindel i flere omganger. (…) (du kan lese mer om Marie Madeleine Larsen her).
De som har uttalt seg, sier stort sett at de føler sympati med kvinnen. Det er ikke forargelse eller hevnlyst som preger bildet, men domstolene etterlater lite tvil om at det hun har gjort kvalifiserer som svindel. Cum-ex-saken er et eksempel på tilfeller der det ofte ikke er entydig om hendelsene er det ene eller det andre.
I 2017 kom det frem at et nettverk av folk i investeringsbanker hadde skapt et system der de lot som de solgte hverandre store aksjeposter på tvers av landegrensene. Når aksjene ble solgt ut av landet, hadde de nye eierne rett til å få «tilbakebetalt» skatt på aksjeutbyttet. Dette var imidlertid penger de aldri hadde betalt ut. De såkalte «CumEx-dokumentene» tyder på at en liten krets av personer urettmessig hadde skaffet seg opp mot 100 milliarder kroner.
Når dette skrives, er den danske hovedmannen akkurat dømt til 12 års fengsel for sin rolle i bedrageriet. Men i andre saker, i Danmark, har lignende «karuseller» pågått i ly av at det danske skattevesenet mer eller mindre bevisst har sett gjennom fingrene med det. De som vet, de vet at rikinger nord for København har arrangert middager der de har sendt fiktive eiendomshandler rundt bordet for å trekke midler ut av det offentlige. Er det da svindel eller handel?
Eller, hva skal man si til han (?) som la ut et sett klokker til salgs på nettet. De som bestilte fikk et armbånd med en urskive som viste et bestemt tidspunkt, men uten klokkefunksjon. Bare det samme tidspunktet hele tiden. De som kjøpte fikk jo det de hadde bestilt, så var det svindel?
En som noe uforvarende forteller hvor skjør grensen kan være mellom svindel og handel er Olaf Olsvik. Han forteller åpenhjertig om sin vei inn i alkohol og kokainavhengighet i boken Rus og Rolex. Han var imidlertid en vellykket forretningsmann, sier han, tydeligvis med råd til armbåndsur av den dyre sorten. Han vokste opp med en far som drev malebutikk, så næringslivet var en naturlig del av hans omgivelser under oppveksten. En dag fant han noen lysestaker i tre, og fikk en ide om å dyppe dem i en av farens store beholdere med sort maling, og å selge dem som lysestaker i lakkert stål. Som tenkt, så gjort. Olsvik omtaler dette selv som at han tidlig viste talent for næringsvirksomhet. Jeg … vet ikke hva jeg skal kalle det. Eler jo, det vet jeg. Men det interessant er at han selv tenker på dette bedrageriet som handel.
I dag driver Olsvik et behandlingssenter for folk med alkoholproblemer, «Mestringshusene». Jeg vet ikke om jeg ville kjøpt bruktbil av Olsvik, langt mindre brukt offentlige midler på hans forretninger, men dette minner oss på at det nok er mulig å finne gode og tvilsomme historier fra offentlige tilskudd og anskaffelser med dårlig kvalitetssikring. Ikke minst på rusfeltet.
I sin karriere i ruslivet var Olsvik også innom et foretak som sendte ut falske fakturaer. Ideen var enkel: det koster nesten ingenting å sende ut en regning på et produkt eller tjeneste som bedriften ikke har mottatt eller bedt om. Hvis for eksempel 2% betaler regningen, gir det en betydelig inntekt. De satset på at det rundt omkring i næringslivet satt folk som antok at regninger skulle betales, akkurat som jeg gjorde da Telia sendte meg krav. Hvis kravet ikke var betydelig, ville det kanskje være mindre bry, hvis man bare betalte uten å spørre. Dette var en svindelform som fungerte en lang periode. Og der møtte Oslvik Espen Andresen, forteller han.
Espen Andresen er også en tidligere rusavhengig, han nå dømt for sin rolle i det såkalte «Kartselskapet». Kartselskapet solgte oppføringer for næringsdrivende på et kart. Dette skulle fungere som markedsføring på den måten mange kjenner fra «Google maps». Den som bruker kartfunksjonen får opplysninger om at den aktuelle bedriften holder til i nærheten. Problemet var bare at dette ikke var Google maps, men kartselskapets kart, som ingen faktisk brukte. I rettssaken som fulgte ble det slått fast at produktet var verdiløst. Likevel ble det aggressivt solgt inn av Kartselskapets selgere.
For å gi saken enda en omdreining ble disse selgerne rekruttert fra Andresens organisasjon for rusbehandling, «Addictologi Akademiet». Andresen har utviklet sin egen behandlingsfilosofi og også skrevet bok. Kartselskapet ble brukt som arbeidstrening for mennesker i en sårbar livssituasjon. Det ble lagt betydelig press på deltagerne, med bruk av terapeutisk språk. De som ikke ville selge det ubrukelige produktet viste svakhet, også for rusen. Det å selge oppføringer ble fremstilt som en del av helingsprosessen. I tillegg ble det brukt trusler om fysiske represalier (som også ble iverksatt).
Andresen ble, sammen med Lajla Mjeldheim, dømt for sin rolle i Kartselskapet. Men hva med Addictologi Akademiet, og forbindelsen mellom rusbehandling og «jobbtreningen»? Svindel eller handel?
Livet tilbyr mange møter med svindel og handel, og det som ligger et sted mellom. Parkeringsselskaper er erfaringsmessig en pålitelig leverandør av dubiøs opptreden. Handel på nett likeså. Datingsvindel kan være et litt mer betent tema i familieselskaper, og denne typen bedragerier ligger bak mange av anmeldelsene politiet mottar i dag. En ting er folk som utgir seg for å være lengtende kvinner og menn, som lurer folk til å sende penger. Noe annet er nettsider for «uformelle» romantiske treff.
Legg likevel merke til at denne typen lureri ofte ikke er ulovlig. Trikset er å skape forventninger, lage inngangskostnader (abonnement) og å gjøre det vanskelig å avslutte kundeforholdet. Kanskje ikke helt ulikt parkeringsselskaper? De som utsettes for dette vil også være forsiktige med å lage oppstyr, ettersom de i mange tilfeller går bak ryggen på partneren sin.
Eller som en kjent kjeltring sa til meg for noen år siden: de fleste av oss har trukket oss tilbake og jobber online, nå. Skurkeklubben har funnet inntektskilder andre siden av loven. De har blitt handelsmenn.
Det er kanskje en påminnelse om at grenseflaten mellom handel og svindel ikke er så klar som man skulle tro. Det er ikke slik at all handel er svindel, snarere tvert i mot. Men grensene er utydelige. Og det er det som gjør det litt gøy å snakke om det. Lykke til, og husk å dele de beste fortellingene med oss!