Gjenger og organisert kriminalitet – En overhengende trussel?

Nicolay B. Johansen

En ung gutt er skutt og drept. Igjen. En bombe har sprengt i et alminnelig nabolag. En samfunnsstøtte blir truet på llivet. Hva skjer? Alle moderne samfunn har kriminalitet og gjengdannelser. De historiene vi hører nå, ligner likevel ikke på noe vi har sett i Norden i fredstid.

Utviklingen i Sverige bekymring: Det snakkes om en «systemhotande» kriminalitet. Rapportene sier at disse grupperingene sprer seg til Norge. Dette notatet handler om hvorvidt det er grunn til særskilt bekymring for kriminalitetsutviklingen vi ser i dag, om den brer seg på en måte som gjør at vi som samfunn burde ta flere forholdsregler og mottiltak. Notatet kommer ikke inn på hva disse mottiltakene evt. burde bestå i, det handler heller ikke om hvordan tilstanden faktisk er. Det kan vi ikke vite. Dette notatet tar for seg spørsmålet om hvordan den kriminalpolitiske situasjonen på dette feltet kan være.  

Det som følger er av disse grunner ikke en fullstendig gjennomgang av all kunnskap på feltet, men en oversikt over kilder som peker i en bestemt retning. Notatet handler hvorvidt det er grunnlag for å bekymre seg for såkalt «svenske tilstander». Helt konkret skal det handle om organisert- og gjeng-kriminalitet.

Svaret er for det første, at det er vanskelig å vite. Det er mange kilder som peker i retning av at vi står overfor en alvorlig og kanskje samfunnstruende tilstand. Journalistiske arbeider kommer med urovekkende beretninger. Det er likevel såpass mye som vekker bekymring, og usikkerheten tilsier etter min oppfatning at det er rimelig at det nå blir tatt noen særskilte grep.

Det mangler imidlertid både kunnskap (forskning) og analytiske målestokker. Notat er skrevet med henvisning til samfunnsvitenskapelige standarder. Dermed stilles litt andre krav enn i journalistiske sammenhenger. I tillegg er dette et politisk betent og polarisert tema, noe som igjen krever en viss varsomhet.

Jeg begynner med å gjengi noen hovedmomenter i en bok som uttrykkelig «advarer» mot svenske tilstander. Jeg går videre med noen flere kilder på hva disse svenske tilstandene er og fortsetter med å løfte fram noe av det vi vet om situasjonen i Norge. Men jeg problematiserer også ord og begreper vi bruker for å forstå organisert kriminalitet. Kilder som underbygger de enkelte poengene i teksten er lagt inn som lenker du kan trykke på.

Haakaas’ advarsel

Journalisten Einar Haakaas publiserte i 2018 en bok med tittelen «Advarsel – svenske tilstander i Norge». Boken består av fire advarsler: fortellinger fra Södertälje, Göteborg og Malmö i Sverige, samt København i Danmark. Boken til Haakaas kretser rundt den norske gjengen Young Bloods fra Holmlia og dens tilblivelse.

Boken åpner med en prolog om drapet på Benjamin Hermansen i 2001. Hermansen ble drept av en gruppe nynazister og saken har blitt en nasjonal markør for antirasisme. Temaet er imidlertid «Young bloods». Gjengen fra Holmlia i Oslo startet som mange andre, som en gruppe ungdommer som begikk småkriminalitet og tok seg til rette i nærmiljøet før de beveget seg over i hensynsløshet og narkotikaomsetning i større skala. På denne veien kan man finne brekkpunkter, der medlemmer av gruppen opptrer i særlig graverende voldshendelser. Boken til Haakaas kommer stadig tilbake til en slik hendelse, der en uføretrygdet mann utsettes for invalidiserende vold av det som skal bli et sentralt medlem av gjengen. Gradvis blir hendelsene det fortelles om, mer graverende og målrettet. Det er foruten folk som selv er involvert i kriminalitet, mennesker som tar til motmæle og hindrer gjengenes aktivitet som utsettes for trusler og grove voldshandlinger.

Beretningene fra Young Bloods herjinger etterlater en sterk følelse av at politiet ikke gjorde nok og at domstolene ikke slo hardt nok ned på ugjerningene. Mellom disse historiene får leseren altså fire advarsler. Fra Södertälje advares vi mot eskalerende vold og det som kalles parallellsamfunn. Denne byen domineres helt av Assyriske innvandrere som har skapt et samfunn på siden av det ordinære Sverige. Leserne får beskrevet fremveksten av nettverk som driver med utlån av penger til ågerrente og som krever «beskyttelsespenger» av lokale næringsdrivende. Beskyttelsespenger er den tradisjonelle inntektskilden til det som i populærkulturen kalles «mafiaen». Det er en kriminalitetsform som kan vokse fram der politiet ikke er i stand til å hindre vold. Når folk har lite tillit til politiet skapes en ond sirkel, de kriminelle nettverkenes styrke befestes. Södertäljes innbyggere er fanget i en situasjon der de kriminelle har stor makt, men der det også er rivalisering mellom grupperingen innen de kriminelle nettverkene.

Den neste advarselen har nærmere tilknytning til livet på Holmlia. Göteborg er en av Nordens største havner og dermed et naturlig knutepunkt for innførsel av narkotika. I utkanten av byen finner vi også store innslag av innvandrere med relativt kort botid, der etniske grupper danner alternative offentligheter. Det ble for eksempel rekruttert et stort antall fremmedkrigere til IS fra Göteborgtraktene. De aktuelle bydelene ble bygget i velferdsstatens gullalder med omtanke for arbeiderklassens oppvekstsvilkår. Dagens realiteter er arbeidsledighet og utenforskap. I Göteborg har det etter hvert blitt mer og mer vanlig med skytinger mellom rivaliserende gjenger. Drap og andre voldsformer inkludert trusler har økt kraftig, og dette ses i sammenheng med kamp om narkotikatrafikken, der spesielt den albanske grupperingen dominerer. Det er koblinger mellom miljøet på Holmlia og den albanske grupperingen.

Den tredje advarselen kommer fra Malmö, og mer spesifikt bydelen Rosengård. Forskersamfunnet har mer kunnskap om denne byen. Her gjenfinnes det samme mønsteret, men med enda mere vold og større vektlegging av våpensmugling fra Balkan. Tilliten til politiet er enda svakere og utenforskapet enda mer sementert. Voldshandlingene er om mulig enda mer hensynsløse og målrettet mot politi og domstoler.

Fra Nørrebro i København blir vi også advart mot innvadrertette bydeler og narkotikasalg. Den økende voldskriminaliteten i disse delene av København omtales spesifikt som «beskyttelse» av annen kriminalitet. I tillegg har de en lengre historie enn Norge og Sverige med krigslignende konflikter om narkotikamarkedet. Hele problemet handler om «hasj og kokain», sies det.

Advarslene til Haakaas består kanskje først og fremst i å vise at det er forbindelser mellom gjengkriminaliteten i Norge og Sverige (Danmark). Alt tyder på at de handler med hverandre. Litt underliggende finnes det også andre antydninger. Holmlia ble bygget som et velferdsstatlig prosjekt, men ble etter hvert dominert av innvandrergrupper. Noen av innvandrergruppene har lite tillit til myndigheter fra før og tunge tradisjoner for å skape rettferdighet gjennom uformelle institusjoner. Manglende integrering har gitt spillerom for at «trekkene fra den gamle verden er blitt transplantert» (for å bruke et uttrykk fra den klassiske sosiologen W. I. Thomas). Dette gjelder ikke minst albanere, men poenget er gjenkjennelig. Den såkalte mafiaen i USA er slik vi kjenner den, oppstått med røtter fra det sørlige Italia, der staten historisk sett har vært veldig svak. Politiets håndtering av gjengene er også et tema som løftes fram mot slutten av boken. Sist, og mest forsiktig antydet, ligger en paradoksal forbindelse til drapet på Benjamin Hermansen. Dette drapet, begått av erklært rasister og nazister, skapte en oss-mot-dem stemning på Holmlia, sier forfatteren. I antirasismens kjølvann har det vært vanskelig å snakke om problemene som fulgte.

Advarslene er ikke skrevet ut i klartekst, men vi kan lese ut fire av dem. Det er at

  • impulsene som kommer gjennom handelsforbindelsene med gjenger som har langt høyere voldspotensial kan overføres til norske grupper
  • det er likhetstrekk i det bolig- og sosiale rammeverket og utviklingen av utenforskap,
  • vi ser også en fremvekst av parallellsamfunn i Norge, og
  • vi har en offentlighet som vegrer seg for å ta ordentlig tak i problemene.

Dette er Haakaas’ advarsel slik den fremstår mer konkret når den knyttes til beskrivelsene han presenterer. Neste spørsmål er hvordan man skal håndtere advarslene.

Noen mot-advarsler

Det er gode grunner til å være skeptisk til rapportene som leveres, både fra Sverige og Norge. Jeg har selv befattet meg med kriminalpolitikk i 35 år, og ingenting er mer konstant enn påstander om at «nå» er alt blitt mye verre. Samtidig er det knapt noen som snakker om at sannsynligheten for å oppleve eiendomstyveri ble nær halvert mellom 2008 og 2021. Den slags nyheter får lite til ingen oppmerksomhet, og sånn er det kriminalpolitiske feltet: blikket er stivt festet på alt som er dramatisk og negativt.

Fra et samfunnsvitenskapelig utgangspunkt er boken til Haakaas mangelfull. Den mangler for det første noe å sammenligne med. Alle kan fortelle dramatiske historier, men hvordan er det med det store bildet? Det er nærliggende å sammenligne med fremveksten av organisert kriminalitet i USA for ca. 100 år siden. Gjenger hadde man kjent til lenge i USAs storbyer. Gjenger ble til store og organiserte bander med økonomiske muskler under «forbudstiden» (omsetning av alkohol ble forbudt i 1919 og forbudet vedvarte til 1934). Den organiserte kriminaliteten er den dag i dag en uomgjengelig del av USAs samfunnsliv og et effektivt hinder for demokrati og rettsstatlige institusjoner (USA ligger på 24 plass i oversikten over de minst korrupte landene). Det er de italienske grupperingene som dominerer USAs underverden, etter å ha nedkjempet jødiske og irske grupperinger under forbudstiden. Deres styrke hentet de blant annet fra sterke familielignende bånd som det var tradisjon for, spesielt på Sicilia.

Det er to momenter vi kan merke oss i denne forbindelse. Det ene er at myten om disse gjengene er temmelig løsrevet fra realitetene. En av de som tidlig publiserte historier om de fremvoksende gjengene var Herbert Asbury. Han utga en rekke bøker om gjengene i blant annet New York (1927) og Chicago (1940), som har blitt klassikere (førstnevnte ble filmatisert i 2002). Når man leser disse historiene får man utlevert fortellinger om vold, ran, drap, korrupsjon, prostitusjon, voldtekter, misbruk, alkoholisme, ulykker og brå død. Dette var antagelig en stor del av virkeligheten i USA på slutten av 1800-tallet og de de første ti-årene av 1900-tallet. Men samtidig må man ikke glemme at for eksempel Chicago ble tredoblet i størrelse på denne tiden og opplevde en økonomisk fremgang som var helt eventyrlig. Når man leser om døddrukne brukere av tidens bordeller som ble ranet og etterlatt i rennesteinen, er det viktig å ha i mente at ikke alle de som begikk seg inn i gjengenes områder har blitt slått halvt eller helt i hjel. Beretningene til Asbury mangler et viktig element: at de fleste transaksjoner med underverden gjorde begge parter fornøyde, og at kriminaliteten ikke forhindret byen i å vokse.

Det andre vi skal merke oss, er at fremvekten av disse grupperingene foregikk uten at datidens forskere fikk det med seg. Chicago var på denne tiden også gjenstand for nitid forskning på byens yrende liv. Chicago på 1920-tallet var åsted for den empiriske sosiologiens fødsel, intet mindre. Studenter innenfor den nye disiplinen sosiologi (men også andre samfunnsvitenskaper) fikk beskjed om å gå ut og observere bylivet. Og det gjorde de. Resultatet er et vell av avhandlinger og bøker om livet i Chicago (se Johansen 2008 for en oversikt over disse publikasjonene). Det var likevel kun to publikasjoner som tok for seg gjengene (Thrashers bok The Gang fra 1927 og Landesco sin studie Organized crime in Chicago fra 1929). Av disse er det kun sistnevnte som tar for seg det vi senere kom til å kalle mafiaen (Thrasher sin bok handler om gategjenger). Fremveksten av den organiserte kriminaliteten foregikk med andre ord uten at forskersamfunnet forsto at dette var spesielt viktig.

La disse momentene tjene som to motsatt rettede påminnelser når man leser Haakaas’ advarsel:

  1. Det er store metodiske problemer knyttet til det å lage historier basert på kriminelle handlinger. Det er for lett å se på enkelthendelser som minieksempler på noe som er svært utbredt eller «karakteristisk».
  2. Forskningen får ikke alltid med seg det som viser seg å være mest viktig.

Det første problemet med Haakaas sin bok som ble nevnt over, var at han ikke har noe å sammenligne med. Han har ikke noe analytisk rammeverk. Innen den kriminologiske litteraturen har imidlertid organisert kriminalitet stått høyt på dagsorden etter 1960-tallet. Noe av det første som ble påpekt i den nordamerikanske litteraturen er at organisert kriminalitet infiltrerte det ordinære samfunnet.

En av de som har befattet seg mest systematisk med organisert i Norge er Per Ole Johansen. Johansen skrev for 30 år siden en analytisk bok om organisert kriminalitet på norsk («Nettverk i gråsonen»). Der tegner han opp et skjema over nivåer på organisert kriminalitet. Vi befant oss på det nederste trinnet, mente Johansen da han skrev boken. Men han advarte mot de neste nivåene, der organiserte grupper skaffer seg politisk fotfeste og forbindelser i forvaltningen.

I denne forbindelse er korrupsjon den kriminalitetsformen vi først og fremst må være på vakt overfor. Og på de tredve årene som er gått siden Johansen skrev sin bok, er de tradisjonelle sosialdemokratiske styreformene i Skandinavia blitt erstattet med krav om at offentlige tilbud skal legges ut på anbud. Dette har, foruten muligvis å effektivisere offentlige tilbud, vært en invitasjon til korrupsjon i stat og kommune.

Noe av det som vekker bekymring, er at det er akkurat dette rapportene fra Sverige antyder. Rapportene som kommer, gir et bilde av hvordan grupperingene sprer aktivitetene sine, koordinerer dem og skaper stadig fastere kontakter i politikk og forvaltning (se nedenfor).

Sagt med litt andre ord, er det som beskrives, spesielt i Sverige, fremveksten av en alternativ (vertikal) maktstruktur, slik vi kjenner det fra andre land med lignende problemer.

Den nylig avdøde kriminologen og FN-rådgiveren Vincenzo Ruggiero gikk noe lenger enn Johansen. Han skilte heller mellom svart og hvit økonomi. Forskjellen er at noen transaksjoner er lovlige, mens andre er ulovlige. Ellers ligner de hverandre. En markedsøkonomi domineres av enkeltpersoner og firmaer som inngår avtaler med hverandre «på tvers». De er «horisontalt» fordelt, formelt sett likeverdige parter som inngår kontrakter.  Organisert kriminalitet ligner mer på markedsøkonomi enn mange er klar over. Alle som har sett tv-serier som «The wire», vil ha fått et inntrykk av dette, men det er også innarbeidet i biografier om internasjonale narkotikakarteller.

Vincenzo Ruggiero. Foto: Middlesex University. Nekrolog finner du her: https://www.theguardian.com/education/2024/mar/24/vincenzo-ruggiero-obituary
Vincenzo Ruggiero. Foto: Middlesex University. Nekrolog finner du her: https://www.theguardian.com/education/2024/mar/24/vincenzo-ruggiero-obituary

Det er en viktig forskjell på hvit og svart økonomi: staten. Staten beskytter kontrakter begått i det ordinære næringslivet. I den svarte økonomien spiller staten en motsatt rolle, der gjelder den sterkestes rett og nåde. I fravær av statens voldsmonopol oppstår private voldsregimer. I private voldsregimer gjelder vertikale, hierarkiske strukturer. Makt og underordning. Uttrykket «offers that can’t be refused», som brukes i populærkulturen så vel som forskningen, fanger opp denne dimensjonen. Forskningslitteraturen om organisert kriminalitet er altså mer nyansert i begrepsbruken enn det Haakaas og andre journalister er. Fordelen med å snakke om nettverk er at dette ordet er en påminnelse om hvordan organisert kriminalitet er en blanding av på den ene siden folk som inngår avtaler, og på den andre siden brutale over- og underordningsforhold.

Hva er Svenske tilstander?

Det sies altså at den organiserte kriminaliteten brer om seg i Sverige, og at det er det vi ser konturene av i rapportene om skytinger og annen vold. Det er etter hvert skrevet mange bøker og artikler om kriminalitetsutviklingen i Sverige. Jeg omtaler her noen av dem. Journalisten Salihu har laget en reportasjebok fra drabantbyene utenfor Stockholm. I Järvafeltet, nesten like stort som Groruddalen i Oslo, ligger de etter hvert berømte bydelene Tensta, Rinkeby og Husby. Her oppsto en konflikt i det yrende gjengmiljøet i 2015, som eskalerte til en omfattende «gjengkrig» og medfølgende voldsbølge. Salihu forteller en historie som er både kjent og ukjent. Det er ungdommer som ikke finner seg til rette verken hjemme eller på skolen, som henger mye ute og begår lovbrudd i stor og liten skala. Det som er mer ukjent i denne beskrivelsen, er hvor lite som skal til for at konflikter slår over i dødelig vold og at ungdommene befinner seg i skjæringspunktet mellom to rettskulturer. Familiene og lokalmiljøet vil begrave to av de første drapsofrene ved siden av hverandre, og skape forsoning gjennom ikke-rettslige forhandlinger. Salihu gir her en nærstudie av det Haakaas også påpekte.

Folk som begår kriminalitet, har antagelig alltid hatt en taushetskultur overfor politi og øvrighet. I dette tilfellet understøttes denne taushetskulturen av alternative og tradisjonelt forankrete rettsoppfatninger med opprinnelse under andre himmelstrøk. Her er det lokale familier og religiøse autoriteter som trekkes inn for å roe ned konflikten. Politiet møter en vegg av taushet.

Det har lenge vært snakk om områder der politiet blir avvist av lokalbefolkningen. Noen sier politiet ikke beveger seg i disse områdene, eller opplever å bli truet og at bilene deres blir ramponert. Der anses politiet som fienden av lokalmiljøet. Dette viser seg i at drap ikke blir oppklart. Vitner melder seg ikke, eller vil ikke snakke, og da kommer ikke politiet noen vei med etterforskning. Det har oppstått et motsetningsforhold mellom statens voldsmonopol og de som bor i nærområdene, som virker mer gjennomgripende enn man har sett tidligere.

I Sverige har man blitt stilt overfor alternative rettferdighetskulturer i flere ti-år, spesielt i forbindelse med kvinnedrap. Den unge jenta Fadime var bare en av flere som ble drept av sine egne slektninger da hun ikke oppfylte familiens æreskodeks. Hun nektet å gifte seg med fetteren sin og insisterte på å leve et selvstendig liv med egne valg. Hun ble skutt av sin far, som mente hun hadde fornærmet ham. Drapet var utløst av jentas brudd med forventninger og normer som er vanlige i landet hun kom fra (Tyrkia). Et fellestrekk ved æreskulturer er at familien og familiens ære er viktigere enn enkeltpersoner. Æren er særlig tett forbundet med jentebarnas dydighet. På norsk snakker man ofte om «negativ sosial kontroll» av unge jenter. Dersom æren kommer i spill, reforhandles den med familiene til de andre involverte partene. I muslimske samfunn har man andre typer regler for familieforhold og rettsvesen, «sharia», men dette er ikke utelukkende et muslimsk fenomen (se for eksempel Haakaas første advarsel, fra det assyrisk-dominerte Södertälje).

I de senere årene er det blitt vanlig å snakke om de alternative rettferdighetssystemene som «klansbasert». Dette begrepet løftes også fram av forfatterne Brinkemo og Lundberg, som påpeker at muslimske rettsprinsipper har fått innpass i svenske rettssaler. I en berømt sak ble en mann frifunnet for å ha mishandlet sin kone, med begrunnelsen at hun var lite troverdig. Hennes troverdighet ble trukket i tvil fordi hun anmeldte saken uten å ta det opp med familiene først. Her har altså statens domstoler akseptert at et individ kan klandres for å ikke følge familietradisjonen. Dette er å fravike en av rettsstatens grunnverdier, om at individet er suverent.

Denne dommen knyttes videre i boken til «klanen» som samfunnsorganisasjon. Boken «Klanerna» er en rapport fra en tidligere politimann og en journalist. Det de har funnet fram, en lang katalog over dokumenterte overfall, ran og trusler. For dem er skytingene i storbyene et overflatefenomen. Boken handler om korrupsjon og utpressing, om vold og mishandling. Ofrene og de medsammensvorne har jobber i butikker, banker, kommuner og i politikken. Disse kontaktene legger til rette for hvitvasking, banklån på sviktende betingelser og andre former for bedragerier. Slik utvides den kriminelle aktiviteten og gruppenes makt sprer seg. Der man tidligere sentrerte omkring narkotikahandel og grov vinningskriminalitet, har man utvidet til svindel og bedragerier på så forskjellige livsområder som boligmarkedet, finans- og detaljhandelen. Det som beskrives er at organisert kriminalitet spiser seg inn i det ordinære samfunnet.

Advarslene om gjengenes forgreninger inn i samfunnslivet er også kjent fra før, men da først og fremst fra litteraturen (for eksempel Jens Lapidus), men i boken til Brinkemo og Lundberg blir det dokumentert et dokumentert en rekke eksempler. Forskningen har etter hvert begynt å ta fatt i disse temaene. I en dansk dokumentarserie (Den sorte svane) blir det også dokumentert hvordan organisert kriminalitet samarbeider med det som ellers framstår som lovlydige næringsdrivende. Bildet fra Danmark, sies det, gjenspeiler forhold i alle de nordiske landene, og politifolk jeg snakker med sier at dette er velkjent.

I disse fortellingene kommer man ikke utenom at gjerningspersonene og andre involverte har utenlandsk og til dels muslimsk bakgrunn. I nordisk politikk og rettstenkning er det innarbeidet en sterk motstand mot å vektlegge enkeltpersoners bakgrunn. Hver person står for sine egne valg og bedømmes ut fra dem, og hvem man er. Dette er grunnsteiner i rettstaten.

Kriminalitet har vi alltid hatt, og kriminelle har alltid skjermet seg mot politi og øvrighet. I kriminelle miljøer gjenskapes rettferdighet med andre regler enn i storsamfunnet (voldelige represalier). Her kommer det likevel inn en annen dimensjon, ved at de involverte allerede i utgangspunktet har helt andre autoriteter i spørsmål om rettferdighet. Dette nedfeller seg ikke bare i forbindelse med lovbrudd, men i den hverdagslige omgangsformen, i skolen og i ungdomskulturen. Dette får vi blant annet innblikk i, i fortellingen til en av de berørte i den originale konflikten i Rinkeby, omtalt over (Faysa Idle). Gjengenes aktiviteter knyttes til endringer i den sosiale veven, skiftninger i sivilsamfunnet. Ungdommenes væremåter og kulturelle uttrykk gjenspeiler verdier fra ikke-rettsstatlige institusjoner.

Den samfunnstruende tilstanden i Sverige handler altså ikke utelukkende om skytinger og drap på rap-artister. Det som kommer fram, er beretninger om at kriminaliteten forgrener seg inn i de etablerte institusjonene på nye måter som igjen til dels har etniske forbindelser. Dels utfordres rettsinstitusjonene, og bakom her igjen henger det store spørsmålstegn over utviklingen i særskilte bydeler.

Kildene vi har er stort sett journalistiske og beretninger fra dem det gjelder. Forskningen forteller oss meg bekjent lite som kan verifisere eller avkrefte bildene til Haakaas, men kildene peker mot det som nå gjør at det blir slått alarm, kan knyttes til etablering av en alternativ rettstradisjon på siden av rettsstaten: en æreskultur forbundet med klanssamfunnet (forskningen til det svenske Bråttsforebyggande rådet kan finnes her).

Man skal ikke undervurdere betydningen av journalistisk arbeide, men det er også dumt å undervurdere at avishusene har en tendens til å vinkle saker sensasjonspreget og dramatiserende. Journalister systematiserer sjelden informasjon slik at det er mulig å avgjøre om man rapporterer trender eller ekstremtilfeller. Og når det allerede foreligger en fortelling om at Sverige er et spesielt og kriminalitetsbefengt sted, blir alt som rapporteres derfra dramatisert.

Men også journalistikken er forpliktet av idealer om å rapportere nøytralt og objektivt.

Gundersens reise

Journalisten Bjarne Riiser Gundersen har etter min oppfatning gjort et prisverdig forsøk i en reportasjebok der han undersøker gehalten i det som kalles «Svenske tilstander» (fra 2019). Som Haakaas reiste han rundt og intervjuet mennesker som står midt oppi hendelsene. Gundersen besøker store byer og små steder preget av avindustrialisering, flyktningemottak, kriminalitet, gjenger og politiske strømninger på ytterste høyre fløy. Temaet til Gundersen favner langt bredere og er et forsøk på å ta pulsen på hele landet. I kapitlene om Malmø og Gøteborg tar han opp kriminalitet og de krigslignende gjengkonfliktene. Han har en mer åpen tilnærming til temaet og forsøker å unndra seg de dramatiserende fortellingene. Her siterer han også noe forskning og forskere, og han kommer ikke utenom å beskrive utviklingen som eskalerende i en retning vi ikke tidligere har sett i de nordiske landene (selv om han ikke tar opp den organiserte kriminalitetens inntog i det ordinære samfunnsliv).

Gundersen er imidlertid ikke bare opptatt av kriminalitet, hans forehavende retter seg først og fremst mot skiftene i innvandringspolitikken, endringer i samfunnslivet og det politiske klimaet. Han følger oppkomsten til det innvandringsfiendtlige partiet Sverigedemokratene og besøker lokalområder der de har oppslutning. Svenske tilstander for Gundersen inneholder også integreringspolitikk, privatisering av offentlig sektor og ikke minst den beryktede «åsiktskorridoren». Andre har pekt på privatisering av skoleverket.

Det er ingen tvil om at «alt henger sammen med alt», men hva som er viktigst er blitt gjenstand for en offentlig debatt som til tider også kan minne om krig. Sverigedemokratene mener innvandring (og manglende integrering/krav overfor innvandrerne) forklarer alt, og bare det å nevne andre forklaringsmodeller er å bagatellisere de virkelige årsakene. Gundersen gir ingen klare svar. Men, han lykkes med å vise at den svenske offentligheten har oppstilt moralske sperrer mot å problematisere innvandring og innvandreres oppførsel. Sverige er også et land med mer ekstreme ytterligheter enn han er vant med fra Norge. Ytre høyre er mer ekstremt enn i Norge.

Norske tilstander i 7 punkter

I Norge og Danmark har vi hatt mindre ekstreme ytterfløyer enn i Sverige. Drapet på Benjamin Hermansen skal ikke glemmes, men partier som bekjenner seg til nazisme har vi sett mindre av. Uten at det er noen direkte sammenheng, er det også mindre registrert voldskriminalitet. De offentlig tilgjengelige tallene for kriminalitetsutviklingen gir lite støtte til Haakaas’ scenarier.

Det er først og fremst antallet gjengrelaterte drap i Sverige som skaper bekymring. I 2023 registrerte svenskene 121 drap. Dette gir 1,15 drap pr. 100 000 innbyggere. Ca. halvparten skyldtes bruk av skytevåpen og ¼ kniv. Drap i nære relasjoner utgjorde 8%. I Norge, med ca halvt så stor befolkning, ble det registrert 40 drap, noe som tilsier 0,6 drap pr 100 000. Det foreligger ikke mer presise opplysninger om drap i Norge når dette skrives, men andelen drap i nære relasjoner kan antas å være noe høyere enn i Sverige. Til tross for at vi har hatt skyteepisoder i Norge også, betyr dette at det er stor forskjell mellom landene.

Norge ligger også langt bak når det gjelder andre indikasjoner på gjengrelatert kriminalitet. Bekymringene omkring gjengrelatert kriminalitet i Norge har heller ikke mye støtte i kriminalstatistikken. Statistisk sentralbyrå laget i 2017 en særegen undersøkelse av innvandrerbefolkningens bidrag til det registrerte kriminalitetsbildet. De fant en liten overrepresentasjon blant etterkommerne etter immigranter fra Asia og Afrika, men konkluderte ellers som følger:

Samlet sett finner vi at andelen siktede personer blant innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre har vært høyere enn i øvrig befolkning gjennom hele perioden, men at overrepresentasjonen har vist en markert nedadgående trend de siste 10-15 årene.

Når man, som dette utvalget gjorde, sammenlignet de store tallene fant de i realiteten lite som underbygger noen dramatisk utvikling. Bak kriminalitetens store tall kan det likevel skjule seg mange tendenser, og det er journalistene og bokforfattere som fanger dem opp. Hvis Haakaas og andre har rett, er det en sammenheng mellom kriminaliteten, såkalte innvandrere, alternative rettstradisjoner og måten ungdommer opptrer på.

1. Gjengenes hovedinntekt er narkotika. Bildene som presenteres peker på mange kriminalitetsformer, men narkotika er alltid med og omtales dessuten som «driveren». Den beryktede «B-gjengen» i Oslo konsentrerte seg for eksempel utelukkende om narkotika. Narkotikamarkedet er preget av brutalitet på alle nivåer. Denne tendensen ser ut til å skjerpe seg i hele Europa.

2. Gjengene er tettere forbundet med annen organisert kriminalitet, sies det. Det rettes stadig mer oppmerksomhet mot arbeidslivskriminalitet (A-krim) i forskjellige varianter. Haakaas og Hasås har i flere (andre) bøker gjort oppmerksom på blant annet bruk av underbetalt utenlandsk arbeidskraft i byggebransjene og andre næringer. Det er rimelig sikre indikasjoner på at dette foregår i stort omfang. Det er kjent fra 90-tallet at heroinselgerne hvitvasker penger gjennom folk som skylder dem tjenester og som de kan legge press på i banknæringen. Det er dokumentert bruk av menneskesmugling og annen omfattende kriminalitet i driften av en dagligvarekjede. Aftenposten har en temaside og Dagbladet har et team som arbeider med kriminalitetens internasjonale forgreninger.

3. Offentlig styring har gjennomgått en transformasjon de siste tiårene. Stat og kommune kjøper i stor grad tjenester fra private på mange samfunnsområder. Dette medfører at kontakten mellom privat næringsliv og offentlig sektor har fått en karakter av inntektskilde, feltet rundt stat og kommune har tatt form av markeder. Markeder skaper en egen form for dynamikk og kriminalitet, og offentligheten har på denne måten også blitt mer sårbar for korrupsjon og mislighold av anbud. Nettverkene skaper seg forgreninger i fremskutte posisjoner, politikk og forvaltning. Vi kan ikke se bort fra at den organiserte kriminaliteten er ferd med å få et fotfeste i norsk samfunnsliv på en måte vi ikke har sett tidligere. Det er i alle fall uforsiktig å se bort fra dette. Det er likevel for mange tegn på at den organiserte kriminaliteten har fått et sterkere fortfeste, til at man kan la være å ta advarslene på alvor. Andre deler av samfunnsutviklingen tilsier at det er bedre grobunn for disse grupperingene i dag enn det har vært tidligere.

4. Påstandene om gjengrelaterte hendelser ledsages av lokal frykt for gjengene. Folk vil ikke snakke, og i alle fall ikke anmelde. Det er fortsatt ikke veldig mange hendelser det dreier seg om, om de sakene som nevnes er omdiskuterte. En slik sak er drapet på en ung gutt på Holmlia, som politikeren Jan Bøhler tar opp i boka «Østkantfolk». Han hevder at denne saken ble vanskelig å oppklare fordi lokalbefolkningen ikke turte fortelle hva som hadde skjedd.

5. Hvordan skal man tolke det at en politiker som kritiserte utviklingen endte med å flytte fra bydelen, etter sigende fordi hun følte seg mobbet ut (Sarah Gaulin)? Dette ligner på tilsvarende historier fortalt tidligere av Haakaas, både fra Holmlia og svenske byer. Folk som tar til motmæle blir trakassert, truet og i enkelte tilfeller utsatt for grov vold.

6. Drapet på Fadime er ikke enestående, tilsvarende saker finnes i Norge. En politimann og en journalist har publisert en «håndbok» om «æresrelatert kriminalitet». Boken er, foruten en forsiktig tematisering av det de omtaler som æreskulturer, utstyrt med en rikholdig katalog over saker der familielignende verdier har 1) medført grove overgrep mot enkeltperson, inkludert drap, og 2) hindret effektiv rettsforfølgelse av slike krenkelser. Økende oppmerksomhet er blitt rettet mot «negativ sosial kontroll» overfor jenter med utenlandsk bakgrunn. Det kommer stadig flere vitnesbyrd om oppvekstsvilkår bant våre nye landsmenn som er vanskelig å akseptere utfra norske standarder i dag (et utall bøker kunne vært nevnt, sist i rekken er Abida Raja og Hadia Tajik). Et lovutkast om «negativ sosial kontroll, æresrelatert vold, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og psykisk vold» ble levert sommeren 2024.

7. For 30 år siden leverte en svensk kriminolog en PhD-avhandling om voldsanmeldelser i skolen, der han påviste at den registrerte økningen med stor sannsynlighet skyldtes sterke incitamenter for å anmelde mer bagatellmessige forhold. I dag ser vi at antallet registrerte hendelser, inkludert vold, øker kraftig. Det snakkes om at vold, trusler og rasismeanklager mange steder hører til hverdagen. Aftenposten har en egen emneside om «skolevolden». En rekke andre kilder understøtter det samme bildet, og jeg vet at enkelte skoler gir opp å være læresteder og konsentrerer seg om at hverdagene skal fungere mest mulig rolig. Dette skjer i innvandrertette områder.

Skolevold, trusler mot beboere som tar til orde for mer politi, negativ sosial kontroll, rapporter om mer kriminalitet i lokalområder preget av gjenger, organisert kriminalitet gjør inntog i byggebransjene, rapporter om korrupsjon i kommuner og stat, og åpenlyst narkotikasalg. Henger dette sammen?

Ingenting av dette «vet» vi. Det er vanskelig å vite hva som er typisk og representativt i fremstillingene som er omtalt over. Det vi faktisk vet, er at det mangler kunnskaper om hvordan gjengene opptrer, hvor store de er, hvor aktive de er, og hvordan deres aktiviteter er forbundet med endringer i lokalsamfunnet. Det er store kunnskapsmangler når det gjelder offentlige innkjøp. Vi vet ikke hvor stor rolle innvandrerstatusen spiller, men det er godt belegg for å hevde at det er en sammenheng. Det er nærliggende å tro at det vi ser konturene av trives der staten er svak eller har konkurranse fra alternative rettstradisjoner (i områder dominert av innvandrere fra land med svake stater, som Albania).

Solid grunnlag for bekymring

Det er likevel nok indikasjoner på at noe er ferd med å endre seg. Haakaas kom med fire advarsler:

  • Norske kriminelle miljøer mottar impulser gjennom handelsforbindelsene med gjenger som har langt høyere voldspotensial i Sverige.
  • Det er likhetstrekk i det boligsosiale rammeverket og utviklingen av utenforskap.
  • Vi ser en fremvekst av parallellsamfunn. Vertikale strukturer vokser fram. 
  • Vi har en offentlighet som vegrer seg for å ta ordentlig tak i problemene.

Jeg har lagt til noen flere punkter (se forrige seksjon). Det er likevel nok av indikasjoner på at grupper som driver med organisert kriminalitet konsoliderer seg, og de sprer aktivitetene til nye områder. Her er det imidlertid lite forskningslignende kunnskap å basere seg på. Det som finnes er for snevert rettet mot registrert kriminalitet, og går dermed glipp av sammenhengen mellom de forskjellige elementene som er omtalt over.

Det er mye vi ikke vet, men bildene henger sammen. Bildene som kommer fra de forskjellige områdene skaper en helhet. Skolevolden henger sammen med ressursunderskudd og elever som i mindre grad respekterer skolens autoritet. Kan hende ser de ikke skolen som relevant for deres fremtid, kanskje klarer ikke skolen tilby dem godt nok læringsmiljø. Henger dette sammen med at store deler av elevmassen mange steder har med seg andre typer rettstenking? Er dette en annen side av den samfunnsutviklingen regjeringen har tatt opp med sine handlingsplaner mot negativ sosial kontroll? Vi vet ikke hvor mye av kriminaliteten som ligner på den kriminaliteten moderne stater alltid har vært befengt med (gjenger og bander av forskjellige slag har vi hatt i Norge i hvert fall siden forbudstiden).

Er det noe med vår tids kriminalitetsbilde som er annerledes på en måte som gjør at vi som samfunn bør ta andre og nye grep? Spørsmålet er kanskje heller om det uansvarlig å la være.

Det er forskjell på kriminalitet. Noe kriminalitet vil moderne samfunn alltid ha, og det er kanskje ikke bare en dårlig ting. Men noe av det som faller inn under det vi kaller kriminalitet, truer vår samfunnsform. Vi lever i en liberal, demokratisk rettsstat. Denne samfunnsorganisasjonen innebærer, som alle andre, både styrker og svakheter. Et sårbart punkt for samfunn av vår type, er at staten legger bånd på hvilke strafferettslige virkemidler man ta i bruk. Samtidig har vi Norge et langt større arsenal av andre virkemidler. Det er ikke dette som er tema i dette notatet, men for å komme til disse spørsmålene må man først og fremst vite nok til å sette seg i beredskap. Utfra det som er gjennomgått over, er det gode grunner til å gjøre mer systematiske undersøkelser, og å se seg om etter mer effektive mottrekk.

Tre referanser

De fleste referansene finner du som lenker i teksten. Her er likevel de to klassiske verkene om organisert kriminalitet som omtales, samt min egen avhandling (og nei, jeg er ikke i slekt med Per Ole Johansen).

Johansen, N. B. (2008). Sosial kontroll i byer. PhD-avhandling, Universitetet i Oslo (tilgjengelig for en rimelig penge).

Johansen, P. O. (1996). Nettverk i gråsonen. Et perspektiv på organisert kriminalitet. Oslo: Ad notam Gyldendal, 1996.

Ruggiero, V. (1996). Organized and Corporate Crime in Europe: Offers that Can’t Be Refused. Aldershot, Brookfield, Singapore, Sydney: Dartmouth Publishing Company.

 

* Jeg skylder en takk til ModusAs fagråd for innspill til denne teksten. Alle feil og mangler er imidlertid mitt ansvar.