Føre var eller etter snar? Hvorfor rusreformen havarerte

Er det for mye straff i narkotikapolitikken? Ja, kanskje, men det griper etter min mening ikke sakens kjerne. Om det er for mye bruk av straff, betyr ikke at det er straff som er det grunnleggende problemet. Kanskje var det en sviktende analyse som førte til at Norge ikke fikk en rusreform i 2021?

Reformforslaget til Solbergregjeringen fra 2021 ble lansert under slagordet «Fra straff til hjelp». Underlaget for reformen var rapporten til «Rusreformutvalget». Rusreformutvalget argumenterte med at vilkårene for bruk av straff ikke er oppfylt. Dette er et gyldig og avgjørende argument, men bare innenfor en strafferettslig ramme. Så hvorfor vant ikke dette fram? Grunnen til at reformforslaget utløste så stor motstand er, hevdes det her, at narkotikapolitikken ikke er strafferettslig begrunnet. Rusreformutvalget berørte ikke det idemessige fundamentet på narkotikapolitikkens område. Politikken er begrunnet folkehelsepolitisk.

For å vise hvordan dette har betydning, gjør jeg et grep med å skille mellom det strafferettslige og det folkehelsepolitiske kunnskapsregimet. Et kunnskapsregime er en blanding av tre elementer, sannheter, verdier og makt. Til sammen utgjør disse en treghet, et landskap som politikere som ønsker endring må tilpasse seg.

Det som er logisk innenfor strafferetten, er ikke logisk for folkehelsen, og en grunn til at rusreformen feilet var at de som sto bak den ikke tok høyde for dette. Innenfor folkehelsepolitikken er det føre var-prinsippet som gjelder. Rettsstatlige forsiktighetsregler oppheves eller stilles i bero. Innen strafferetten gjelder det å være «etter snar», og å være forsiktig med virkemidlene.
I dette notatet viser jeg til Stortingsdebatten som fulgte forslaget til rusreform i 2021. Argumentene som ble brukt mot rusreformen, viser at det fortsatt er folkehelsen som er målestokk for narkotikapolitiske spørsmål og utgjør fundamentet for politiske retningsvalg.
Dette stiller slagordet «fra straff til hjelp» i et litt uheldig lys. Reformen var kanskje feil tenkt.

Det du får videre i denne teksten, er et forsøk på å begrunne påstanden fremsatt over. Det er ca. 5500 ord, hvilket tilsvarer en kort tidsskriftsartikkel. Hvis du vil lese effektivt, kan du hoppe over seksjonen om metode, og fokusere på de to seksjonene om det strafferettslige og det folkehelsepolitiske kunnskapsregimet, hoppe derfra direkte til oppsummeringen av reform-motstandernes argumentasjon. Men konklusjonen må du absolutt få med deg. Argumentet henger også nøye sammen med andre tekster på ModusA, om fremveksten av den narkotikapolitiske opposisjonen, om Karl Evangs rolle, den narkotikapolitiske historien og flere notater om begrepet kunnskapsregimer.* 

 

Framover og bakover

Etter to års forberedelser la solbergregjeringen la fram forslag til reform av narkotikapolitikken i 2021 (HOD 2020). Nå har vi straffet lenge nok, mente man, i stedet må vi begynne å hjelpe mennesker med avhengighet knyttet til ulovlige rusmidler. Til tross for disse løftene, utløste forslaget sterk motstand og en intens offentlig debatt fulgte før lovforslaget til slutt ble nedstemt i Stortinget. Forslaget falt med knapp margin. Tilfeldigheter (1) og partitaktiske hensyn (2) spilte også inn på utfallet, men her spør jeg først hvordan disse hensikter kunne utløse så sterk motstand, og dernest, hvorfor mislyktes reformforslaget? Svaret mitt, er at reformforslaget ikke tilfredsstilte kravene til «kunnskapsregimet» på feltet. Jeg presenterer to konkurrerende kunnskapsregimer, og viser hvordan de kom til uttrykk under stortingsdebatten om reformforslaget. Rusreformen av 2021 var begrunnet i en strafferettslig logikk, mens det narkotikapolitiske rusfeltet er begrunnet i folkehelse. Strafferetten er bakoverskuende og rettighetsorientert for innbyggerne. Folkehelsen er forebyggende og fremadskuende. Folkehelsen skaper et normativt klima der det gjelder å være «føre vár». Strafferettens credo er motsatt, «etter snar».

Den narkotikapolitiske debatten i Norge har vært preget av opposisjonen. Den narkotikapolitiske opposisjonen har rettet oppmerksomheten mot straffen som problem. Resultatet er et ordskifte innenfor den kriminalpolitiske sfære. Deres kritikk har dermed ikke truffet kjernen i begrunnelsen for den rådende poltikk.

Folkehelse og straff er til dels motsatte politiske strømninger, ikke minst på narkotikapolitikkens område (Weisheit og Klofas 1998, Chriss 2021). Strafferetten er på sin side et barn av liberalismen, mens folkehelsen vokste fram sammen med velferdsstaten. I Norge har vi etter hvert lang tradisjon for å forene velferdsstatens fremadskuende nyttehensyn, med rettsstatlige bakoverskuende prinsipper (Slagstad 2024). Dette er likevel atskilte sfærer, med forskjellige logiske strukturer. Og forskjellene har større rekkevidde enn det som tidligere har vært erkjent.

Notatet åpner med å redegjøre for de metodiske grepene som ligger til grunn for lesingen av stortingsdebatten. Resonnementet innledes med å skissere måten begrepet kunnskapsregimer kan brukes på narkotikapolitikken, før jeg tar for meg argumentasjonen bak forslaget til rusreform. Deretter viser jeg hvordan denne argumentasjonen er bundet opp i en strafferettslig tenkemåte. Videre kontrasterer jeg dette med den folkehelsepolitiske tenkingen fra 1970-tallet. Artikkelens empiriske substans består i å vise utdrag fra stortingsdebatten. Utdragene brukes til å vise hvordan argumentasjonen til reformmotstanderne føyer seg inn det folkehelsepolitiske kunnskapsregimet. Oppmerksomheten rettes først og fremst mot sannhetene og verdiene på feltet, men funnene gir også anledning til å spekulere rundt maktdimensjonen av kunnskapsregimet i narkotikafeltet.

 

Noen metodiske bemerkninger

Christie så for seg at det narkotikapolitiske regimet sto for fall (Christie 1996). Jeg har delt hans undring over at dette ikke skjedde. Ved å se nærmere på selve debatten er det mulig å bedre forstå det rådende narkotikapolitiske regimet. Et politisk regime kan analyseres på flere nivåer, for eksempel i små avgjørelser tatt i velferdsstatens frontlinje, eller tekst som i veiledere på institusjonsnivå og anerkjente rettskilder, og politisk retorikk. Jeg prøver å vise hvordan politisk argumentasjon gjenspeiler en tenkemåte som kaster lys over praksis på alle nivåer.

Å bruke «kunnskapsregimer» som rammeverk er et metodisk grep for å analysere argumentasjonen. Alle politiske felt har underliggende sannheter, antagelser om mekanismer, normer og kunnskapskilder- Disse utgjør en form for resonanskasse for hva som aksepteres som sant, gyldig og viktig. De underliggende sannhetene er sjelden stilt ut til debatt. Jeg påstår med andre ord at argumentasjonene for og imot rusreformen, ikke bare ble satt opp mot hverandre. De var til dels ikke-sammenlignbare. Deres gjennomslag handlet først og fremst om hvorvidt de passet inn i de allerede etablerte mønstrene av sannheter og verdier.

Å si dette, er i en viss forstand å påstå det selvfølgelige. Underliggende logiske strukturer, normer, sannheter og lignende er også tematisert mange måter. Dette er tematisert av så forskjellige forfattere som Kuhn, Foucault, Bourdieu, og Gramsci, samt diverse mer og mindre utviklede varianter av diskurs- og tekstanalyse (Johansen 2022). Begrepet kunnskapsregimer rommer mange av de samme innsiktene uten å gjøre spørsmålet mer komplisert enn anledningen krever.

Uttrykket kunnskapsregimer ble for alvor introdusert i den norske faglitteraturen av Rune Slagstad (1998). Slagstad tar for seg personene som formet det moderne Norge etter 1814. Det er et stort antall skikkelser som med initiativ, iderikdom og ingeniørmentalitet som har skapt endringer som har skapt det Norge vi kjenner i dag. Slagstad er imidlertid ikke først og fremst opptatt av personer, har vil få fram kunsten å manøvrere effektivt i sin samtid. Å skape endring krever at man forstår hvordan samtiden er satt sammen av verdier, etablerte sannheter og maktkonstellasjoner. Det er dette han kaller «kunnskapsregimer».  

Kampen om rusreformen belyser de etablerte sannhetene og verdiene på narkotikapolitikkens område, og hvordan de er bundet sammen relasjonelt og institusjonelt. En grundig gjennomgang av rusfeltet på dette grunnlaget overskrider imidlertid artikkelformatet, jeg legger hovedfokuset på sannhetene.

En analyse av rusfeltet med utgangspunkt i Slagstads terminologi har den fordelen at den åpner for å undersøke saken på flere måter og å bruke flere kilder. Lettest tilgjengelig er lovverkene, rettspraksis og andre rettskilder. Man kunne også tatt for seg institusjoners «produksjon» av ytelser (fra hele viften av velferdstilbud). En variant av denne tilnærmingen kunne satt søkelys på yrkeskulturer innenfor de forskjellige ytelsessektorene. Stortingsmeldinger på sin kant, gir både innblikk i «statens tenkemåter» og bredden i politiske tiltak. Det hadde også vært mulig å gjøre som Pedersen, Røgeberg og Holst (2023), å ta for seg høringsuttalelsene. Andre metodiske valg kunne med andre ord belyst hvordan sannheter og verdier henger sammen med deres institusjonelle forankring. Valget her er å se på hva politikerne uttalte i stortingsdebatten om rusreformen. Denne debatten er i sin helhet tilgjengelig på stortingets nettsider (det følger derfor ingen referanser i gjengivelsene). Reformtilhengerne kommer til ordet først, sammen med en kort presentasjon av hovedargumentet for lovforslaget. Deretter tar jeg for meg motargumentene.

Jeg underbygger påstanden om at kunnskapsregimet på rusfeltet er preget av folkehelse med en gjennomgang av argumentene slik de ble fremført under debatten i Stortinget. Dette er riktignok bare en av mange mulige måter å prøve ut påstanden, men den som er valgt her. Det jeg gjør, er å vise et sammenfall mellom den folkehelsepolitiske plattformen som lå til grunn for etableringen av norsk narkotikapolitikk og kommer il synes i styringsdokumenter, og argumentene som fremføres i Stortinget vårsesjonen 2021. Opp mot dette stilles en kontrast til kriminalpolitikkens rettsstatlige prinsipper. Gjennom begrepene forbundet med kunnskapsregimer, setter jeg tenkemåtene opp mot hverandre.

 

Etter snar: Reformens kriminalpolitiske argument

Forslaget til rusreform besto hovedsakelig av to komponenter. For det første foreslo regjeringen å avkriminalisere bruk og besittelse av narkotika innenfor angitte terskelverdier. For det andre lanserte de en alternativ reaksjonsmodell, der den enkelte lovbryter kunne pålegges å møte for et panel med kompetanse til å assistere vedkommende til et egnet hjelpetilbud (NOU 2019, Helse-og sosialdepartementet 2020, Pedersen, Røgeberg og Holst 2023). Den andre komponenten definerer ikke avhengighet som sykdom direkte, men problemet legges inn under helsehjelp. Jeg anser den andre komponenten som underordnet og omtaler den ikke videre.

Den første komponenten ble understøttet av en gjennomgang av forskning. Konklusjonen var, at det ikke finnes forskningsbelegg for å anta at avkriminalisering vil bety økt bruk.

Forskningen gir ikke empirisk belegg for å anta at avkriminalisering av narkotikabruk, eller tilhørende befatning med narkotika til egen bruk nødvendigvis forårsaker nevneverdige endringer i prevalensen av bruk i befolkningen (NOU 2019: 26, side 28).

Satt inn i en kriminalpolitisk, eller strafferettslig ramme, betyr dette at vilkåret for kriminalisering ikke er oppfylt. Da skal man i demokratiske rettsstater la være og saken er avgjort.

 

Reformtilhengernes argumentasjon

Den politiske argumentasjonen for reformen gjenspeilet rusreformutvalgets rapport. Reformens førstetaler i stortingsforhandlingene var Steensland fra Høyre. Steensland fremhever at deres forslag er en kriminalpolitisk reform (alle innleggene er åpent tilgjengelige på Stortinget.no).

(…) Når vi som lovgivere gir straffehjemler, må det da primært være for handlinger som skader andre, og straff må være noe en bruker i siste instans. En straffehjemmel må peke på en handling og være uavhengig av hvem som utfører handlingen. Bare i tilfeller der vi mener en handling er skadelig overfor andre, har vi grunnlag for å påføre borgere et tilsiktet onde .

Steensland gjenspeiler med disse ordene rusreformutvalgets rapport. Rusreformen var helseminister Høies politiske prosjekt. Han var forståelig nok høystemt i sitt innlegg og startet med å erklære dagen for historisk. Samfunnet skulle avslutte 50 år «med overlegg påføring av stigma og utenforskap». Dette var dagen for en ny tid, der mennesker med «livsutfordringer med tilpasset hjelp, behandling og oppfølging – uten å forsterke skyld, skam og utenforskap». De vil «overføre samfunnets ansvar for reaksjoner på bruk og besittelse av narkotika til eget bruk fra justissektoren til helsetjenesten.»

I et strafferettslig perspektiv er ikke straff en legitim reaksjon på bruk og besittelse av narkotika fordi straff ikke har en beviselig allmenn- eller individualpreventiv effekt på bruken. Samtidig er det udiskutabelt at straff har store skadevirkninger og rammer sosialt skjevt. Videre er det grunn til å tro at formålet – å redusere bruken av narkotika i samfunnet – kan oppnås med mer lempelige virkemidler. (…)

Som rettsstat legger vi likebehandlingsprinsippet til grunn for strafferetten, et prinsipp som også er nedfelt i Grunnloven. (…)

Som lovgiver bør Stortinget se til prinsipper for kriminalisering sånn det ble vurdert av straffelovkommisjonen, og det faktiske kunnskapsgrunnlaget. Stortinget bør ikke opprettholde straffansvar for bruk og besittelse av narkotika fordi samfunnet misbilliger dette, eller av frykt for at noen skal tro at narkotika ikke lenger er farlig. Vi kan ikke anvende samfunnets sterkeste virkemiddel for å fordømme våre medmennesker av frykt for at noe skal inntreffe (…).

Høie gjør det helt tydelig at argumentasjonen har en strafferettslig og kriminalpolitisk begrunnelse. Argumentasjonen til støttepartiene (Venstre, Miljøpartiet de grønne, SV og Rødt) skiller seg fra Høyres, ved at de legger vekt på mer velferdsstatlige aspekter av reformen. Det er de strafferettslige rammene som fremheves.

Det er likevel ingen sterk tendens til å snakke om avhengighet som «sykdom» blant reformtilhengerne. Dette er kanskje noe overraskende, hvis man tar utgangspunkt i at narkotikabruk for dem skal betraktes som et helseproblem.

 

Et kriminalpolitisk kunnskapsregime

Argumentasjonen for reformen henviste til kriminalpolitiske og strafferettslige prinsipper. Hvordan kan man karakterisere dette som et kriminalpolitisk kunnskapsregime?

Straff i våre samfunnstyper er innhyllet i et velutviklet normsett, først og fremst straffeloven, straffeprosessloven og politiloven. Straff og kriminalpolitikk er dessuten innhyllet i et uformelt normsystem. Som eksempel på de ulovfestede normene kan man i første omgang se på prinsippene for hva Stortinget kan belegge med straff. I neste omgang kan man se på rettighetsvernet for borgerne (formulert som menneskerettigheter i Grunnloven). Rettighetsvernet gir strafferetten en ideologisk dimensjon. Samtidig skal straffeloven brukes, både til å gjenopprette en følelse av rettferdighet og som styringsmiddel (forhindre fremtidige lovbrudd). Dette er det grunnleggende spenningsfeltet på strafferettens område (Johansen 2024b). Slagstad (2024) omtaler den normative retningen på feltet som «rettsliberal». Den liberale strafferetten fremhever statens selvbinding og begrensningene i bruken av straff.

Jeg har tidligere omtalt den normative helheten i det strafferettslige komplekset som en «orden» (Johansen 2022, se også Johansen 2020 og 2014). Med det siktes det til noen styrende normer som de som arbeider innenfor feltet er noenlunde enige om i deres praktiske hverdag. Uansett hvilken rolle man har i strafferettens forskjellige funksjoner, er det noen prinsipper som ikke utfordres (4). Disse kan kalles sannheter og verdier dersom man omtaler feltet som et kunnskapsregime. De har også en institusjonell forankring. Maktbasen består av de sentrale institusjonene på feltet, som politidirektoratet, politietaten, riksadvokaten, domstolene og politisk ledelse. I et kunnskapsregime oppstår erkjennelsesmessige autoriteter. Her kommer de rettslærde inn i bildet, men også departementer og domstoler spiller fremtredende roller på det Slagstad kaller den «epistemiske» dimensjonen av et kunnskapsregime (3).

Kommentarutgaver og lærebøker er en type kilde. Lærebøker i juss kan for det første brukes som rettskilder i seg selv, og for det andre brukes de som opplæring av jurister. Lærebøker tar i utgangspunktet for seg lovtekst og andre rettskilder, men de setter dem ofte i en litt større sammenheng, som viser hva som er «kutyme» og noe praktisk anvendelse. De vil med nødvendighet gi idealiserte fremstillinger av praksis, men man kan, med et kritisk blikk, brukes som inngangsport for å forstå hvordan man anvender strafferetten.

Offentlige utredninger gir noen ganger også instruktive oversikter. Sommeren 2024 leverte et offentlig utvalg en utredning om «negativ sosial kontroll» (NOU 2024: 13), der man tidlig i dokumentet redegjør for rammene for bruk av straff. De tar utgangspunkt i «de konstitusjonelle rammene» og fremhever «prinsipper».

  • Det første de trekker fram er «Lovkravet» (legalitetsprinsippet som begrenser statens vilkårlige bruk av straff).
  • Straff kan bare benyttes dersom det ligger en skadelig handling til grunn (skadefølgeprinsippet).
  • Dernest viser de til «forholdsmessighet ved kriminalisering», menneskeverdet og diskrimineringsforbudet.
  • Straff må ha et formål og kunne begrunnes.

Dette er den liberale statens selvbinding med eksplisitt vekt på borgernes rettigheter. Legg merke til at Støre-regjeringens reform ikke inneholder noe tilsvarende kapittel (NOU 2024b). Nedenfor legger jeg til 5 punkter jeg anser som allemannseie innenfor strafferettens institusjoner[2].

  1. Tiltalte skal anses som uskyldig til dom er falt (uskyldspresumsjonen).
  2. Det kreves sterke bevis for å gi straff («utover enhver rimelig tvil» for skyld).
  3. Den tiltalte skal ha juridisk støtte og veiledning, og skal få saken hørt av en domtstol (kontradiksjon).
  4. Når man ilegger noen en straff, er dette en reaksjon på handlinger som har funnet sted i fortiden. Det er en urett som skal rettes opp.
  5. Straffelignende virkemidler skal brukes i siste instans, når alle andre virkemidler er uttømt.

Det siste punktet er like viktig som de andre, men heller ikke lovfestet. Det ligger innbakt i den helhetlige strafferettstenkingen, slik alle disse momentene griper inn i hverandre og er forbundet med strafferettens liberale utgangspunkt (NOU 2002: 24).

Punkt 4 innebærer at strafferetten er tilbakeskuende. Dette betyr likevel ikke at fremtiden er uinteressant. Begrunnelseskravet er tvetydig. Det begrenser vilkårlig bruk av straff, samtidig er det som aksepteres av begrunnelser prisgitt skiftende politiske strømninger. De mest aksepterte begrunnelsene i dag, individualprevensjon og allmennprevensjon, tar sikte på å forhindre fremtidige lovbrudd (Hauge 1996). Her kommer spenningsfeltet i kriminalpolitikken til overflaten: Allmennprevensjon som begrunnelse innebærer en fremoverrettet bruk av lovverket som står, for å bruke Auberts formuleringer, i et spenningsforhold til rettferdighetstanken (Aubert 1964). Formålet er også her å skape en bedre fremtid, mens strafferetten står på en grunnmur av bakoverrettet rettferdighet. Det å straffe en person forutsetter at det foreligger en straffbar handling i fortid.

Alle de nevnte normene kan utfordres. Punkt 4 og 5 blir for eksempel satt i spill i møte med umiddelbare trusler (som et mulig terroranslag). Dersom situasjonen defineres som alvorlig nok, tilsidesettes flere av de omtalte prinsippene. I en krisesituasjon gjelder andre regler. I den kriminalpolitiske hverdag («fredstid») er de udiskutable. Den tiltaltes rettigheter tillegges høy verdi, selv om de ikke alltid etterleves.

Gitt fredstid, er rusreformens argumenter tungtveiende og overbevisende. De viste til manglende belegg for at straff virker preventivt. Det var straffetilhengerne som hadde «bevisbyrden». De måtte kunne vise at straff har en ønsket effekt. Rusreformutvalget, med sin ekspertsammentsetning fant ikke belegg for påstanden om at avkriminalisering ville medføre økt forbruk av narkotika. De kunne vise til at man skal være tilbakeskuende og tilbakeholdende med å kriminalisere handlinger. Dermed bortfalt grunnlaget for kriminalisering, og konklusjonen ga seg selv. Innenfor en kriminalpolitisk orden eller et strafferettslig kunnskapsregime avgjør dette saken.

I følge Bacchi (2009), er det viktige spørsmålet hvordan problemet formuleres. Rusreformen lanserte en negativ formulering, kravene til å representere handlingene til rusavhengige som kriminalitet er ikke oppfylt. Samtidig kan man merke seg at reformens tilhengere ikke gikk så langt som å hevde at avhengighet er en sykdom. Sykdom utløser sympati, rettigheter og hjelp. Reformforslaget inneholdt et alternativ til straff, et ledd inn i hjelpesektoren. Slagordet deres pekte også tydelig i retning av en sykdomsforståelse, men dette brukes praktisk talt ikke i retorikken. Problemet som skal løses, er først og fremst definert som ikke-kriminalitet.

I denne sekvensen har jeg tatt for meg noen hovedelementer av de styrende normene, formelle så vel som uformelle, på kriminalpolitikkens og strafferettens område. Dette er et politikkfelt med spenninger, sterkt preget av velferdsstatens styringstradisjon. Jeg har likevel hevdet at strafferetten grunnleggende sett er tilbakeskuende og rettferdighetsorientert.

Folkehelsepolitikken som kunnskapsregime

Med slagordet «Fra straff til hjelp» skulle man kanskje tro at narkotikapolitikken ble koordinert fra justisdepartementet. Det er ikke tilfelle. Feltet styres av helse- og omsorgsdepartementet med Helsedirektoratet som faglig ledelse. Derimot kan det sies at «ansvaret for samfunnets reaksjon på bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk» ligger under justissektoren (NOU 2019: 26, side 17). Men straffebudet i straffeloven er lagt til kapittelet om «vern av folkehelsen og det ytre miljø» (straffelovens §231). Og i Helsedepartementets forrige stortingsmelding (Meld. St. 30 2011) legges hovedvekten av fremstillingen på forebyggende og velferdspolitiske tiltak. Det står til sammen en og en halv side om straff. Administrativt og faglig er altså narkotikapolitikken lagt inn under medisinernes overherredømme.

Folkehelse er et overordnet hensyn i norsk politikk. Helsedepartementet utgir for eksempel jevnlig en egen folkehelsemelding, en rapport til Stortinget om folkehelsearbeidet (Folkehelsemelding 2023). «Folkehelse i all politikk» er gjennomgangstonen. I disse meldingene rapporteres det fra alle andre departementer, om deres innsats på folkehelseområdet. Folkehelsen begrunner, og ligger bak, velferdspolitiske prioriteringer på tvers av politiske skillelinjer. 

Folkehelse vokste fram til dagens hegemoniske posisjon gjennom det 20. århundret (Lyshol 2014). Med folkehelseperspektivet har også medisinerne rykket opp som politiske premissleverandører. Det er først og fremst en suksesshistorie. Som samfunn har vi lykkes med å redusere dødelighet og sykelighet og øke levealder og livskvalitet dramatisk.

Folkehelsens fremste «dannelsesagent» i Norge var Karl Evang (Slagstad 1998). Han var «helsedirektør» i 5 forskjellige ti-år (1938-1972) og arkitekten bak moderniseringen av norsk helsevesen. Han var dessuten mannen bak norsk narkotikapolitikk. Han førte selv den første stortingsmeldingen om «narkotikaproblemer» i pennen (Om narkotikaproblemer 1976), og engasjerte seg sterkt i det som den gangen ble opplevd som et nytt fenomen, ungdommers bruk av narkotika. Han skrev flere bøker om temaet, og selv om narkotikapolitikken ikke er den samme i dag som på 70-tallet, er «sannhetene» han knesatte den gangen fortsatt gjenkjennelige, og knapt noen har formulert dem mer presist enn ham. Nedenfor følger en oppsummering av noen hovedpunkter i Evangs bok «Narkotika, generasjonene og samfunnet» (revidert flere ganger og siste gang utgitt 1976).

Evang gjentar flere ganger at det han skriver om narkotika, handler om folkehelse og sosialmedisinerne har den mest betydningsfulle kunnskapen på feltet. Evangs ideer kan oppsummeres rundt begrepene sykdom, farlighet, avhengighet og sosial smitte (Se Johansen 2024a for en mer detaljert gjennomgang av disse punktene og boken).

  • Sykdom: «Narkomani» er ikke en vanlig, somatisk sykdom som krever kroppslig helbredelse. Årsakene er sammensatt av den enkeltes kropp, psyke og forhold til samfunnet rundt. Vår tid preges av fremmedgjøring og ungdommer har en iboende frihetstrang som leder mange ut i fristelse. Mange av disse vil utvikle avhengighet.
  • Avhengighet: Evang definerer i første omgang avhengighet i henhold til FNs ekspertgruppe om narkotikaspørsmål. Avhengighet er imidlertid ikke bare en fysiologisk tilstand. Han vektlegger også at avhengighet skal forstås i lys av det «utvidede helsebegrep». Ikke alle blir avhengige når de bruker narkotiske stoffer, men den som blir avhengig mister evnen til å ta rasjonelle beslutninger om sitt eget liv, og kan under visse omstendigheter behandles som om vedkommende er umyndig.
  • Farlighet: Alle stoffer som kalles narkotika, er like farlige. Det farlige ligger i stoffenes iboende effekt på menneskene, som medfører en form for trang som kan være vanskelig å motstå, til å innta mer av de samme stoffene. For samfunnet gir dette grunn til alarm. Dersom man ikke får stanset det som kan sammenlignes med en pandemi, risikerer vi at samfunnet slik vi kjenner det, bryter sammen. Flere steder advarer han mot samfunnskollaps.
  • Sosial smitte: Narkomani er en sykdom, men ikke i tradisjonell somatisk forstand. Å tenke på narkomani som smittsomt har fordeler ved at det leder tanken hen på rettede forebyggende tiltak, mener Evang.

Det er et dramatisk scenario for hele samfunnet. Vår livsform er truet, sier han flere steder. Det ledet Evang til å lage et «arbeidsprogram». Han maner til innsats fra alle hold. Foreldre, ungdommer, lærere og alle samfunnsinstitusjoner må koordinere sine krefter for å samordne og effektivisere innsatsen overfor bruk og bagatellisering.

Hver for seg er sannhetene vitenskapelig underbygget. Sannhetene bindes sammen i krisestemningen. Krisestemningen gjør ham også villig til å suspendere demokratiske verdier. Kampen mot narkotika oppleves så presserende at man ikke har den luksus man ellers tar for gitt i liberale demokratier hvor det er plass til forskjellige synspunkter, straffeprosessuelle rettigheter og selvbestemmelse for den enkelte. Sannhetene han løfter fram kan til nød diskuteres sier Evang, men konsekvensene av å slippe opp og vise usikkerhet omkring narkotikaspørsmål, kan medføre økt bruk. De som bagatelliserer konsekvensene eller legger vekt på positive sider ved bruk (det finnes ingen positive effekter av narkotika, sies det), agerer enten på vegne av mørke krefter (narkotikaindustrien, de er «propagandister») eller forstår ikke at det er det de gjør.

Medisinernes og Helsedirektoratet omtaler avhengighet og farlighet annerledes i dag (se for eksempel Meld 30: 2011). Det er sjelden man hører uttrykket «smitte» i dag, Men tanken kan hevdes å ligge innbakt i totalkonsummodellen, som først og fremst er knyttet til alkoholpolitikken (Hauge 1991). Grunntanken i denne modellen er at økt totalkonsum medfører økt problembruk. Rent folkehelsepolitisk er løsningen å forskyve oppmerksomheten fra problembrukerne til generelle tiltak for å redusere bruk (se også NOU 2019:26, side 262-263). Christie og Bruun (1996) mente at det lå innbakt en «slavehypotese» i politikken som ble ført, men koblingen gjøres sjelden eksplisitt (den brukes ikke i nyere styringsdokumenter). Det er imidlertid mulig å finne støtte for at problembruk henger sammen med totalkonsum, og innenfor denne tankegangen følger det at all bruk bør forhindres.

Sykdoms- og smittebegrepet vil være omdiskutert, men disse temaene ligger uuttalt i resonnementene. Et eksempel på dette er alle offentlige utredninger inneholder egne, omfangsrike kapitler med skadevirkningene av de forskjellige stoffene. Disse kapitlene tilfører ikke ny informasjon, men de setter en stemning av tungt alvor. Det ville kreve en egen undersøkelse å gjenskape et nyansert bilde av de narkotikapolitiske sannhetene. Det som er viktig i denne sammenhengen, er å få fram at det ligger til grunn en situasjonsbeskrivelse som skaper alarm, der rettigheter og andre demokratiske verdier må vike. Folkehelsen er rettet mot fremtiden og er handlingsorientert.

 

Føre var: Reformmotstandernes argumentasjon

Motstanderne på Stortinget var Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kristelig folkeparti. I det følgende oppsummeres argumentasjonen til de tre førstnevnte, med henblikk på hvordan problemet de skal løse (re)presenteres. Dette er med andre ord ikke noe fyllestgjørende redegjørelse for innholdet i innleggene.

Opposisjonen ble ledet an av Kjerkol fra Arbeiderpartiet. Deres argumentasjon brukes som inngangsport og får av den grunn mer utfyllende omtale.

 

Arbeiderpartiet

Det første Kjerkol gjorde, var å ta eierskap til reformene på rusfeltet. Hun viste til Arbeiderpartiets tidligere initiativer på det narkotikapolitiske området og sier seg også enig i reformens intensjon.

Arbeiderpartiet vil ha en omlegging av dagens ruspolitikk. Personer med rusavhengighet skal møtes med hjelp og behandling istedenfor strafferettslige reaksjoner.

Men i stedet for å la seg presse på at de trekker seg fra den noen kalte «vår tids viktigste sosialpolitiske reform», fremhever hun Arbeiderpartiets tradisjon for folkehelse. Forskjellen er at reformen hun går inn for kun skal gjelde «personer med rusavhengighet». Arbeiderpartiet vil innføre en modell der bruk og besittelse gjøres straffritt for rusavhengige, men uten å endre straffelovens bestemmelser.

Narkotika skal være ulovlig. Narkotika er et samfunnsproblem som bringer med seg store kostnader og menneskelig lidelse.

Det vesentlige her er den direkte koblingen mellom samfunnsproblem og kriminalisering. Kriminalisering begrunnes med skadelighet alene. Det er ingen andre mellomledd i dette argumentet. Det som står igjen, er et premiss om at farlighet tilsier forbud. Det er en uønsket fremtid som skal forhindres. Men dette er ikke fordi brukerne er kriminelle som sådan. Kjerkol er den av debattantene som mest tydelig omtaler narkotikabrukere som syke.

Det neste steget i Kjerkols innlegg bygger videre på motsetningen mellom de «rusavhengige» og andre, mer spesifikt de «unge».

Behandlingsreformen for rusavhengige må ikke svekke det rusforebyggende arbeidet spesielt rettet mot ungdom. Det er nødvendig å styrke rusforebygging i samarbeid mellom skolehelsetjenesten, ungdomsråd, lokalt politi, organisasjonslivet og FAU ved skolene.

Hun vil styrke samfunnets bidrag til å hjelpe mennesker med forebygging og behandling, uten å endre på brukens juridiske status. Straffetrusselen presenteres som nødvendig for det forebyggende arbeidet mot ungdom. Dette må forstås som at en avkriminalisering vil føre til nettopp dette. Straff er underordnet, det overordnete hensyn er velferdsstatens aktive grep overfor ungdommer som bruker.

I denne forbindelse er det relevant å vise til det hyppig forekommende argumentet om at vi i Norge har relativt lave tall for hvor mange unge som har prøvd (se også Senterpartiet under). Det er nærliggende å anta at Kjerkol bygger på dette argumentet. Det videre premisset blir da at det er forebyggingen av bruk av ulovlige rusmidler som holder bruken blant ungdommer nede.

Denne argumentasjonslinjen hviler igjen på et annet premiss om at forekomsten av prøving blant unge, er utslagsgivende for antallet som ender med problembruk. Dette er igjen et problematisk og omdiskutert premiss. På den ene siden ser vi antagelser om at en viss prosent av de som prøver utvikler problembruk. Tankegangen er beslektet med «totalkonsummodellen» innenfor alkoholpolitikken og den sosiale smittemodellen til Evang (se over).

Premisset for Kjerkol er folkehelseperspektivet og totalkonsummodellen. Det overordnede hensyn er å hindre bruk. Den praktiske sannheten som ligger til grunn, er at all bruk fører til problemer. Og det er velferdsstatens oppgave å hindre problemer, i fremtiden.

 

Fremskrittspartiet

Fremskrittspartiets representant, Stordalen, var motstander av rusreformen under hele prosessen, men også skeptisk til Arbeiderpartiets reformforslag. Fremskrittspartiet var først og fremst skeptiske til at «hjelpesiden» av slagordet «fra straff til hjelp» ikke skulle oppgraderes i samme reform. Deres fokus var på «ettervern», men de er også opptatt av behandling og forebygging. Avhengighet forstås som noe man bare kan komme ut av med profesjonell hjelp. Målgruppen omtales som «syk», men er likevel minst innvevd i det folkehelsepolitiske språket. Stordalen er mer gammeldags i ordvalgene, når han snakker om «rushelvete» og «umenneskelige lidelser». Disse umenneskelige lidelsene tilsier i seg selv at befatning med disse stoffene må være forbudt, ifølge Stordalen.

Fremskrittspartiet legger videre vekt på «signaleffekten» av avkriminalisering. Ved å slutte å sende signalet, risikerer man at befolkningen endrer bruksmønsteret. Stordalen viser til splid i fagmiljøene i spørsmålet om det kan dokumenteres at straff virker. Han sikter da mest sannsynlig til høringsuttalelsene fra Seraf og Folkehelseinstituttet. Man vet ikke, og dette er en sjanse man ikke kan ta, synes å være budskapet.

 

Senterpartiet

Senterpartiets talsperson, Toppe, ville heller ikke fremstå som noen tilhenger av straff som sådan. Hun løftet fram idealer om «en solidarisk ruspolitikk».

I dag kunne vi debattert ei av dei aller viktigaste politiske sakene i denne stortingsperioden, nemleg ei reform for solidarisk ruspolitikk som vert kombinert med ei førebyggings- og behandlingsreform.

Hun sier seg solidarisk med en gruppe mennesker som preges av psykiske lidelser. Toppe etterlyser mer av hjelpesiden av slagordet. Hun vil legge mer penger i behandlingssektoren og til forebygging. I Senterpartiet er de også bekymret for at den foreslåtte reformen går utover signaleffekten «og at bruk av narkotika vert ufarleggjort». Hun er bekymret for ungdommen. Det er viktig å holde fast ved at utbredelsen av bruk er lav i Norge.

Vi kan ikkje gå inn for ei reform der vi risikerer ein auke i bruken av narkotika som ein konsekvens av generell avkriminalisering.

Viktigst av alt er å unngå økt bruk, og selv om det er usikkerhet, er dette ikke noe man kan risikere. Toppe henviser også til Folkehelseinstituttet (FHI), Seraf (fra Oslo Universitetssykehus) og praksisfeltet (gjennom høringsuttalelser fra kommuner) for at utvalgets konklusjoner er omstridt (5). Usikkerheten er et argument for fortsatt bruk av straff. Toppe avslutter med at rusfeltet allerede hører til helsepolitikken.

Vi treng ei nasjonal satsing på det rusførebyggjande arbeidet og betre behandling og ettervern for dei rusavhengige i helsetenester, i kommunar, i fengsel og i samfunnet elles.

Problemet løses med forebygging og behandling. Selv om hun ikke snakker om bruk av narkotika som sykdom direkte, er det den helse- og velferdsstatlige siden av statens reaksjoner som er hennes løsning. Narkotikabruk er et folkehelsepolitisk problem, sier hun:

Føre-var-prinsippet i folkehelsepolitikken talar imot å setja i gang ei liberalisering av ruspolitikken (…), når det er så stor usikkerheit om konsekvensane for barn og unge.

 

Reformmotstandernes folkehelse

Hvordan presenteres problemet i motstanden mot rusreformen? De argumenterer for fortsatt kriminalisering, men ikke med henvisning til brukernes lovbrudd. Alle de tre innleggene gjengitt over skiller seg ut ved å legge vekt på helse. Både Senterpartiet og Arbeiderpartiet fremhever uttrykkelig de folkehelsepolitiske prinsippene. De vil gjerne ha en styrking av behandlingssektoren, men vil ikke akseptere Solbergregjeringens distinksjon mellom straff og hjelp. Problemet er ikke hjelpen. Problemet er bruken. All bruk må forebygges og da er straffetrusselen en nødvendig ingrediens.

Når Kjerkol vil slå ned på all bruk, legger hun inn noen forutsetninger. Hun baserer seg på en tankemodell som uten å gjøre koblingen direkte, har samme funksjon som Evangs smittemodell.

Det er folkehelsen som definerer motstanden, og det er samfunnsmedisinen som har epistemologisk forrang. Argumentenes overbevisende kraft viser til folkehelse som kunnskapsregime. De fremhever medisinske kunnskapsinstitusjoner som autoriteter.

Når reformmotstanderne tar opp kriminalpolitiske problemstillinger, er de opptatt av strafferettens nyttefunksjoner. Det er knapt noen referanser til prinsipper for kriminalisering, men desto flere som henviser til straffens signaleffekt. Henvisning til signaleffekten viser til lovers og domstolspraksisers avskrekkende eller normdannende effekt. Loven i seg selv er et signal om fordømmelse, som i seg selv holder deler av befolkning unna narkotika. Fremskrittspartiet henviser altså til strafferettslige prinsipper, men kun et den delen som er fremadskuende.

«Alle mann på dekk» sier man når «skuta er lekk», som under en pandemi (Kjekshus 2022). Da er det ingen tid å miste og alle må bidra. Det er i dette bildet reformmotstandernes argumentasjon må tolkes. Foruten at de selv peker på folkehelsen i innleggene sine, vektlegger de forebygging av bruk i enhver form. I bakgrunnen lurer muligheten for at en uopprettelig katastrofelignende hendelse skal inntreffe. En følelse av panikk kan spores. Og «når skuta er lekk» kan man ikke ta seg råd til liberale privilegier som å være tilbakeholdende med bruk av strafferettslige virkemidler. Unntaksreglene aktualiseres. Med henvisning til folkehelsen definerer reformmotstanderne problemet som så stort at den kriminalpolitiske fredstid avblåses.

 

Hvorfor møtte rusreformen så sterk motstand?

Hvis vi ser bort fra tilfeldighetenes spill, er det mest interessante med rusreformen at den utløste effektiv motstand. Kampen om rusreformen har i denne artikkelen blitt betraktet som en strid mellom kunnskapsregimer. Kunnskapsregimer består av en sammensatt vev av påstander om ting i verden, verdier og makt. Kampen om rusreformen ble i dette perspektivet strid mellom et kriminalpolitisk og et folkehelsepolitisk kunnskapsregime.

Kriminalpolitisk sett, var argumentet overbevisende. Problemet, sett fra deres ståsted, var at argumentet skulle være overbevisende i et folkehelsepolitisk regime. Rusreformutvalget var oppmerksomme på denne motsetningen, men forutså antagelig ikke rekkevidden av denne motsetningen. Her er et aktuelt avsnitt:

Det har stor betydning for analysen av mulige konsekvenser av en avkriminalisering om man tror dette vil medføre en økt bruk i befolkningen eller ikke. Dette henger sammen med totalkonsummodellen, som knytter en rekke negative konsekvenser til økning i bruk på befolkningsnivå. En kunnskapsbasert ruspolitikk må ta utgangspunkt i den foreliggende forskningen på mulige virkninger av avkriminalisering. Samlet sett gir denne forskningen lite empirisk støtte til en prognose om at avkriminalisering vil føre til nevneverdige endringer av narkotikabruken i befolkningen, selv om det også finnes eksempler på at endringer har forekommet (NOU 2019:26, side 267).

Den effektive motstanden mot rusreformen viser at de strafferettslige perspektivene er underordnet på narkotikafeltet. Så, under debatten om rusreformen opplevde vi den paradoksale situasjonen at helseministeren brukte et strafferettslig språk for at helseperspektivet skulle vinne fram i et politikkområde, som allerede styrt av hans eget departement.

At motstanderne lykkes, er ikke viktig for å analysere fram noen mer grunnleggende trekk ved narkotikapolitikken. Solbergregjeringen la fram en godt forberedt reform. Rusreformutvalget hadde gjennomgått den strafferettslig relevante forskningen og vist at det ikke fantes belegg for å hevde at en avkriminalisering ville medføre økt forekomst av bruk. Dette argumentet ville vært overbevisende mot en klangbunn av strafferettslige prinsipper. Det var bare feil argumenter.  

I folkehelsen gjelder det å være føre-var. Hvis man ikke visste det fra før, har den siste pandemien vist at grunnlovfestede rettigheter kan settes til side når man står overfor en mulig katastrofe (NOU 2023). Reformtilhengerne ville vise at kriminalisering ikke kan begrunnes. Men i et folkehelseperspektiv fremsto dette som en usikkerhet. Stilt overfor et skrekkscenario, er det ikke rettigheter som veier tyngst. Det er muligheten for at alt går galt. Påstanden om manglende forskningsbelegg etterlater tvil. Og er man i tvil, gjelder det å være på den sikre siden.

Jeg har vist at det foreligger en kontinuitet mellom narkotikapolitikkens folkehelsepolitiske plattform fra begynnelsen av 1970-tallet og argumentene som fikk gjennomslag under kampen om rusreformen 2018-2021. Det er ikke gjort noe systematisk forsøk på å spore denne tankegangen gjennom stortingsmeldingene på feltet, formålet i denne artikkelen har vært å tegne opp en annen forståelse av det narkotikapolitikken enn det rusopposisjonen har operert med. Det som kommer fram her, er at straff er sekundært innenfor det folkehelsepolitiske regimet. Straff er ikke et mål, men et nødvendig onde. Selv om strafferettsprinsippene har støtte i Grunnloven, hersker det politisk støtte for at katastrofelignende scenarier rettferdiggjør tiltak som trumfer verdiene som ble løftet fram i 1814.

 

Noen sluttnoter

(1) Fremskrittspartiet trakk seg for eksempel fra regjeringsplattformen i 2020 av helt andre grunner enn narkotikapolitikk, men dermed forsvant regjeringens flertall i saken.

(2) Høyre valgte å lansere reformen som en liberal reform, muligvis for å profilere den ideologisk inn mot stortingsvalget senere samme år. Jeg skylder Torhild Kielland en takk for å gjøre meg oppmerksom på denne muligheten. Arbeiderpartiet har i etterkant svart med å ville lage «sin egen» rusreform (NOU 2024b).

(3) Disse rollene kom i spill under striden om rusreformen, men dette er det ikke anledning til å komme inn på i denne sammenhengen. Her er det verdiene og sannhetene som er i fokus.

(4) Noen av dem er så selvfølgelige at den omtalte NOU’en ikke finner det bryet verdt å fremheve dem. En oppsamling som dette kunne også vært utvidet, men dette er etter min oppfatning kjernepunkter (Johansen (2020, 2022, 2024b).

(5) Disse høringsuttalelsene er til gjengjeld også omstridt (Røgeberg 2021, Johansen 2021).

* Teksten er i en litt lengre form underkastet fagfellevurdering i to tidsskrifter, og funnet ikke verdig publisering. Vi mener likevel at poengene her er originale nok og tilstrekkelig underbygd til å fortjene en leserkrets. 

 

Kilder

Aubert, V. (1958). Legal Justice and Mental Health, Psychiatry, 21(2), side 101-113, DOI: 10.1080/00332747.1958.11023119

Aubert, V. (1964). Likhet og rett. Pax forlag, Oslo.

Aubert, V. (1968). Avskrekking med omsorg. I Kontrast, nr 3/1968.

Aven, H. B. (2018). Kunnskap, regime og kunnskapsregime. Norsk sosiologisk tidsskrift, nr. 5/2018.

Bacchi, C. (2009). Analysing policy: What is the problem represented to be? Pearson Australia. 

Bartozsko, A. (2021). Shadow Committees: On “Drug User Voice,” Representation, and Mobilization in a Norwegian Drug Policy Reform. Contemporary Drug Problems, 1-17. DOI: 10.1177/00914509211003731

Bergersen Lind, B. (1974). Narkotikakonflikten. Gyldendal norsk forlag.

Campbell, J. L. & O. K. Pedersen (2014). The National Origins of Policy Ideas: Knowledge Regimes in the United States, France, Germany, and Denmark. Princeton University press.

Chriss, J. J. (2021). COVID-19 and Social Control. Academicus International Scientific Journal, XII(23), 21–40. https://doi.org/10.7336/academicus.2021.23.02

Christie, N. (1996). Et regime for fall. I Waal og Pedersen (red). Rusmidler og veivalg. Universitetsforlaget.

Christie, N. og K. Bruun (1996). Den gode fiende. Universitetsforlaget.  

Evang, K. (1976). Narkotika, generasjonene og samfunnet. Universitetsforlaget. 

Folkehelsemeldinga (2023). Meld. St. 15 (2022 –2023). Melding til Stortinget. Nasjonal strategi for utjamning av sosiale helseforskjellar. Det kongelige helse- og omsorgsdepartementet.

Frøberg, T. (2016). Alminnelig strafferett i et nøtteskall. Gyldendal.

Giertsen, H. (2012). Policy on drugs in Norwegian prisons: Increased control, answers to poverties and looking for a life after release. Nordic Studies on Alcohol and Drugs, 29(6), 589-604. 

Hauge R. (1991). Alkohol og folkehelse. Nordisk Alkoholtisdkrift (Nordic Alcohol Studies). 1991;8(1):40-41. doi:10.1177/145507259100800103

Hauge, R. (1996). Straffens begrunnelser. Universitetsforlaget.

HOD (2020). Prop. 92 L (2020–2021). Endringer i helse- og omsorgstjenesteloven og straffeloven m.m. (rusreform – opphevelse av straffansvar m.m.). Helse- og omsorgsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-92-l-20202021/id2835248/

Jepsen, J. (2008). Danish drug control policy 1945–2007. In V. A. Frank, B. Bjerge & E. Houborg (Eds.), Drug policy: History, theory, and consequences. Aarhus University Press, 151-180.

Johansen, N (2014): Det strafferettslige kompleks. Strafferetten og biopolitikkens nye grenser anno 1902. I Flaatten, Sverre og Geir Heivoll (red.) Straff, lov, historie. Akademisk publisering.

Johansen, N. B. (2020). Hva er kriminalitet? Universitetsforlaget.

Johansen, N. B. (2021). Lex Seraf – et behov for retningslinjer. https://www.modusa.no/lex-seraf-et-behov-for-retningslinjer/

Johansen, N. B. (2022): Den kriminalpolitiske orden. Om forvaltningens åpne autonomi. Retfaerd, nr. 3(173).

Johansen, N. B. (2023). Karl Evang og opprinnelsen til dagens narkotikapolitikk. ModusA-notat 1/2023. https://www.modusa.no/wp-content/uploads/2023/04/Karl-Evang-og-opprinnelsen-til-dagens-narkotikapolitikk.pdf

Johansen, N. B. (2024a). Begrepet kunnskapsregimer. ModusA-notat 1/2022. https://www.modusa.no/wp-content/uploads/2022/05/Begrepet-kunnskapsregimer.pdf

Johansen, N. B. (2024b). 11 teser og et spørsmål om norsk kriminalpolitikk. ModusA-notat. https://www.modusa.no/11-teser-og-et-sporsmal-om-norsk-kriminalpolitikk/

Johansson, P. og M. Skrinjar (2001). Kontrollanten som hjälpare och hjälparen som kontrollant. I Ólafsdóttir, H. (Ed.) (2001). Skyldig eller sjuk? NAD-publikation 40. Nordic Centre for Alcohol and Drug Research, Helsinki.

Kirsebom, J. T. og V. Ravndal (2021). Ser ut som avtalt spill. Nrk.no (29.07.2021): https://www.nrk.no/norge/politidirektoren-fikk-se-deler-av-rusreform-for-regjeringen_-_-ser-ut-som-avtalt-spill-1.15577871

Kjekshus, L. E. (2022). «Alle mann på dekk!» Konkurrerende beredskapslogikker i organisering og ledelse av pandemihåndtering i sykehusene. Nordisk administrativt tidsskrift, vol 99 (2). DOI: https://doi.org/10.7577/nat.4967

Laursen, L. & Jepsen, J. (2002). Danish drug policy – an ambivalent balance between repression and welfare. The Annals of the American Academy, AAPSS, 582, July 2002. 

Lyshol, H. (2014). Et historisk perspektiv. I Goth, U. S. (red. 2014). Folkehelse i norsk perspektiv. Oslo, Gyldendal akademisk.   Kyllingstad, J. R. (2004). Kortskaller og langskaller. Fysisk antropologi i Norge og striden om det nordiske herremennesket. Scandinavian academic press.Goth, U. S. (red. 2014). Folkehelse i norsk perspektiv. Oslo, Gyldendal akademisk.

Meld. St. 16 (1996). Om narkotikapolitikken (1996-1997). Sosial- og helsedepartement. https://www.regjeringen.no/contentassets/621b0ae5bf944f2f9ce4bf2de8d2e764/no/pdfs/stm199619970016000dddpdfs.pdf

Meld. St. 66. (1975-1976). Om narkotikaproblemer. Sosialdepartementet.

Meld. St. 30 (2011-2012). Se meg! Det kongelige helse- og omsorgsdepartementet.

Nordby, T. (1989). Karl Evang. En biografi. Aschehoug forlag. Om narkotikaproblemer (1976). Meld. St. 66 (1975-1976).  

NOU 2002: 04 (2002). Ny straffelov— Straffelovkommisjonens delutredning VII. Det kongelige justis- og politidepartement.

NOU 2019: 26 (2019). Rusreform – fra straff til hjelp. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet.

NOU (2023). Evaluering av pandemihåndteringen. Rapport fra Koronautvalget. Norges offentlige utredninger 2023: 16. Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon.

NOU (2024a). Lov og frihet. Norges offentlige utredninger 2024: 13. Det Kongelige norske arbeids- og inkluderingsdepartementet.

NOU (2024b). Håndheving av mindre narkotikaovertredelser. Norges offentlige utredninger 2024: 12. Helse- og omsorgsdepartementet.

Olafsdottir, H. (2001). Introduksjon. I Ólafsdóttir, H. (Ed.) (2001). Skyldig eller sjuk? NAD-publikation 40. Nordic Centre for Alcohol and Drug Research, Helsinki.

Olsen, H. (2020). Narkotikapolitikk og skadereduksjon. Dilemmaer i politiarbeid, rusbehandling og sprøyterom. PhD-avhandling, Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Universitetet i Oslo.

Olsen, J. O. F. (2023). Politiet og narkotika. Lille Måne forlag.

Pedersen, W., O Røgeberg og C. Holst (2023). Nederlag for rusreform? Tidsskrift for samfunnsvitenskap. 64(2), side 126-146.

Pedersen, W., Holst, C., & Fjell, L. K. (2021). Warriors against the ‘War on Drugs’: Lay experts in Norwegian drug policy. Current Sociology, 70(7). https://doi.org/10.1177/00113921211056056

Porter, R. (2003). Ve og vel. Medicinens historie fra oldtid til nutid. Rosinante paperbacks.

Rolleforståelsesutvalget (2023).  Politi og rolleforståelse. Forholdet mellom politiet og Norsk narkotikapolitiforening. Rapport fra utvalget som ble oppnevnt av Justis- og beredskapsdepartementet.

Rudeng, E. (red, 1999). Kunnskapsregimer. Oslo, Pax forlag.

Sander, T. (2011). Rusfridom må vere målet – Konstruksjonen av narkotikaproblemet i Stortinget 1966 – 2001. Masteroppgave, Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitskap, Universitetet i Bergen.

Røgeberg, O. (2021). Skal et universitetssenter jobbe politisk mot rusreformen? Kronikk, Aftenposten 19.04.2021. https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/EprzM5/skal-et-universitetssenter-jobbe-politisk-mot-rusreformen

Skyggeutvalget (2020). Rusfeltet må granskes. Skyggeutvalgets sluttrapport. skyggeutvalget-rapport.pdf (wordpress.com)

Slagstad, R. (1998). De nasjonale strateger. Pax forlag. 

Slagstad, R. (2020). Om å få sosiologien på rett kjøl igjen. Tidsskrift for samfunnsforskning, 61, 298–303. https://doi.org/10.18261/issn.1505-291X-2020-03-07

Slagstad, R. (2021). Mine dannelsesagenter. Oslo, Dreyers forlag.

Slagstad, R. (2024). Rettens ironi. Cappelen Damm.

Storgaard, A. (2001). Behandling og kontroll overfor kriminelle sofmisbrugere i Danmark. I Ólafsdóttir, H. (Ed.) (2001). Skyldig eller sjuk? NAD-publikation 40. Nordic Centre for Alcohol and Drug Research, Helsinki.

Sundøen, L. A. (2011). De første narkomane – Den medisinske og politisk-juridiske resepsjonen av de første ”ungdomsnarkomane” i Norge. Masteroppgave, Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie og klassiske språk, Universitetet i Oslo.

Svensson, K. (2001). Straff och behandling, två delar av samma helhet. I Ólafsdóttir, H. (Ed.) (2001). Skyldig eller sjuk? NAD-publikation 40. Nordic Centre for Alcohol and Drug Research, Helsinki.

Träskman, P. O. (2001). Kontroll och behandling av personer som bruker narkotika i Sverige. I Ólafsdóttir, H. (Ed.) (2001). Skyldig eller sjuk? NAD-publikation 40. Nordic Centre for Alcohol and Drug Research, Helsinki.

Weisheit, R. A. og J. M. Klofas (1998). “The Public Health Approach to Illicit Drugs.” Criminal Justice Review 23 (2):197-207.