Det er nytt år, med nye muligheter, men usikre utsikter. Her hjemme venter vi på stortingsvalg og rusreform. Avkriminaliseringsreformen fra Solberg-regjeringen falt i 2021. Hva nå? Sommeren 2024 fikk vi tre hendelser i fanget som pekte i forskjellige retninger. Først leverte «Rushåndhevingsutvalget» deres forberedelser til strafferettslig reform. Støre-regjeringen vil ha fortsatt straff for de uverdige brukerne. Så kom Helsedepartementets stortingsmelding «Forebyggings- og behandlingsreformen for rusfeltet Del I». De vil normalisere reaksjonene på narkotikabruk. Og på toppen av dette, presenterte Helse Sør-Øst deres tilskudd for de neste årene, der store deler av det bestående behandlingstilbudet for rusavhengige blir nedlagt.
Politisk peker regjeringen i to motsatte retninger, og samtidig har et halv-autonomt forvaltningsorgan benyttet mulighetene for å gjennomføre en destabiliserende omveltning. Tidligere statsminister Per Borten ble for over 50 år siden kjent for å snakke om regjeringskoalisjonen han ledet, som å bære på «staur». Staur kommer veldig lett til å sprike i alle retninger. Sprikende staur er et bilde som passer godt på Støre-regjeringens ruspolitiske fremferd. Og alt dette kommer på toppen av kaoset som forrige reformforslag etterlot. Spørsmålet er imidlertid, og vi i det hele tatt har forutsetninger for å gjennomføre en informert reform på dette feltet.
Rusreform har vært et av de mest debatterte temaene de siste årene. I 2018 annonserte Solberg-regjeringen at de ville gjennomføre en reform med historiske dimensjoner. Overdosedødsfall og synlig elendighet skulle få politiske konsekvenser. Stortinget skulle etter 50 års strid gi etter for kravet om å redusere bruken av straff overfor narkotikalovbrudd. De ville ha bukt med stigmatisering. I 2021 ble endelig lovforslaget behandlet i Stortinget, men da var de politiske konstellasjonene endret, og forslaget falt. Alle var enige om at de med avhengighet av ulovlige rusmidler skulle få hjelp, og ikke straff, som det het i slagordet. Men selve avkriminaliseringen ble nedstemt.
Den påtroppende Støre-regjeringen lovet på sin side en ny reform, en som skulle løfte behandlingssektoren og forebyggingsinnsatsen. Spørsmålet er bare, hvordan skal de lage en politisk løsning der noen skal straffes for å være i besittelse av narkotika, mens andre ikke skal det? Fire år senere venter vi fortsatt på denne reformen, og lite tyder på at de rekker å gjennomføre den før de må forlate regjeringskontorene igjen. Det skorter ikke på vilje. Justisminister Mehl har lovet å legge fram en plan for strafferettslig løsning rundt påsketider i år.
Justisministerens plan er å snu den uventede utviklingen etter 2021. For selv om lovforslaget falt, ble den politiske stemningen tatt på ordet av Høyesterett. Stemningen i Stortinget var entydig mot å straffe mennesker med avhengighet, og dette medførte at domstolene ikke lenger skulle gi strenge straffer for befatning med stoffer på «narkotikalisten». Den politiske prosessen hadde også utløst to reaksjoner fra Riksadvokaten. For det første hadde det kommet fram at politiledelsen hadde tolket lovverket altfor strengt overfor rusavhengige. Dette ble rettet opp i et presiserende rundskriv. Etter avgjørelsene i Høyesterett, klargjorde Riksadvokaten for det andre at politiet ikke lenger skulle prioritere mindre narkotikasaker. De ville ikke føre til domfellelse, og ressursbruken kunne derfor ikke lenger rettferdiggjøres.
Tradisjonalister innenfor politi og rettsvesenet var i harnisk. De plages ikke av at politiet er blitt kompromittert, og politisk overtatt av en privat organisasjon fra avholdsbevegelsen. De er ikke opptatt av at det er avdekket tusenvis av feilaktige dommer mot rusavhengige, og enda flere uforholdsmessige ransakninger og kroppsundersøkelser, av så vel politi som fengselsvesen. De mener dette har vært nødvendige inngrep i privatpersoners grunnlovfestede vern om privatliv, for å bekjempe narkotikaondet.
Mehls bebudede reform er et forsøk på å gjenskape den gamle orden med et vennlig ansikt, og her har hun fått hjelp av «Rushåndhevingsutvalget» (RHU). RHU ble ledet av Hans Petter Jahre, en juridisk kløpper fra det gamle regimet. Han var sammen med den narkotikapolitisk skandaliserte, tidligere Riksadvokat Tor-Aksel Busch, med i det såkalte «Metodeutvalget». Metodeutvalget la i sin tid til rette for enda mer inngripende virkemidler overfor narkotikakriminalitet. Han tilhører sjiktet av jurister som ser på narkotika som en overhengende samfunnstrussel, der de fleste virkemidler er akseptable.
Solberg-regjeringens reform var et skritt i motsatt retning. De ville redusere forskjellen mellom alkohol- og narkotikapolitikk. Stortingsmeldingen gikk enda lenger. Der går Helsedepartementet enda noen skritt i retning av å bygge opp et institusjonelt vern for mennesker med avhengighet av ulovlige rusmidler. De følger sporene til den langsommelige med jevne innføringen av skadereduksjonstiltak, opptrappingsplanen for rusfeltet, innføringen av pasientrettigheter og pakkeforløp. De vil nå for eksempel bygge ut testmuligheter og gjennomføre årlige helseundersøkelser. Dette er viktigere enn man kanskje forstår ved første lesing, og må ses i sammenheng med er ordene de bruker. Språkbruken er langt mer brukerorientert enn i tidligere meldinger. Og enda viktigere, de skriver helt uttrykkelig, at de arbeider for å normalisere reaksjonene på narkotika. Samtidig er dette en politisk sett tannløs stortingsmelding, for den avventer «del 2». Og del 2, skal inneholde bestemmelsene om bruk av straff. Kritikerne har festet seg ved akkurat dette (se også rapport fra Altinget.)
Stortingsmelding 5 er levert av helseminister Vestre (AP) sitt departement. Vestre viderefører Solberg-regjeringens opptatthet av stigmatisering. På sikt kan det være at de tilsynelatende ubetydelige innslagene av skadereduksjon og helseoppfølging, er det som får størst betydning.
Det som i hvert fall er klart, er at regjeringen spriker i dette spørsmålet. Det kan man forholde seg til. Men så kommer altså Helse Sør-Øst, og velter rundt på behandlingssektoren. Problemet er at dette står de fritt til å gjøre. Delegering av rusbehandling til de regionale helseforetakene ble gjennomført i den forrige rusreformen, for 20 år siden. På den måten slapp politikerne ansvaret for å upopulære avgjørelser. Men de mistet også styringen. Og nå har ledelsen i det største helseforetaket laget enda mer kaos, men de har ikke gjort noe galt.
Det er i det hele tatt tvilsomt om Støre-regjeringen kommer i mål med reformen deres. Dels skyldes det splittelse i regjeringen, og dels kan det rett og slett være rettsstatlig umulig å lage et strafferegime som skjelner mellom de verdige og ikke verdige.
Det er heller ikke sikkert at en ny regjering vil skape store endringer. For det første var Solbergs regjering nokså halvhjertet i deres reformiver. Høyres justisminister Mæland uttalte seg for eksempel aldri om saken. Dette var helseminister Høie sitt prosjekt, og han er nå ute av dansen. For det andre ligger det an til at Fremskrittspartiets leder, Listhaug, skal få en langt mer fremtredende rolle ved et regjeringsskifte, og hun er om mulig en enda sterkere tilhenger av det gamle regimet på feltet, enn Senterpartiets Mehl.
En annen grunn til å være skeptisk til om det skal komme en omseggripende reform, er at en avkriminalisering av bruk og besittelse, i realiteten bare skraper overflaten av narkotikapolitikkens problematiske sider. Det forrige forsøket skapte riktignok mange og uforutsette virkninger og har satt i gang viktige prosesser for de som ønsker «normalisering». Men problemet på feltet var som Skyggeutvalget påpekte, aldri bare politi og rettsvesen. Problemet er måten velferdsstaten har håndtert narkotikabruk som et virus man for enhver pris har måttet slå ned på. Man har tilsidesatt alminnelige rettsstatlige verdier over hele den velferdspolitiske fjøla. Og selv om det er dette regimet som gradvis er blitt bygget ned, mangler det fortsatt å ta den politiske tyren ved hornene.
I en artikkel i Nordic Studies in Alcohol and Drugs har jeg nylig argumentert for at vi som samfunn mangler kunnskaper for å vurdere narkotikapolitikken. Vi har vært veldig opptatt av overdosedødsfall, og det er viktig nok. Samtidig har vi oversett helsesituasjonen som helhet. Liv har blitt telt, men ikke livene som leves. Politisk har tankegangen til dels vært at man skal gjøre livene til de som bruker narkotika så vanskelige som mulig, for derigjennom å redusere tilbøyeligheten til å bruke. Dårlig helse har vært et uuttalt/halvkvedet mål for politikken. Resultatet har vært at folk har levd usle liv, med sviktende helse og utrygge omgivelser. Den manglende interessen for helse kan ses i dette lyset.
Hvor usselt tåler vi at folk lever i narkotikabekjempelsens navn? Dette spørsmålet kunne stått høyt på dagsorden, men ingen vet. Ingen KAN vite. Til tross for utallige møtepunkter mellom rusavhengige og velferdsstatens mange tiltak, hvor den enkelte blir avkrevd mer og mindre private opplysninger, finnes det ingen oversikt over gruppens varierende helse. FAFO-forskerne som fulgte opptrappingsplanen for rusfeltet bemerket at det var umulig å vurdere om tiltakene hadde bidratt til at dem det gjaldt fikk det bedre. Det finnes ikke kunnskapskilder.
Manglende kunnskap er en sak, manglende innsikt synes å være en annen. Bruk av rusmidler har vært redusert til statistiske oversikter, og da i begrenset grad tall over helsesituasjonen. Rusforskningen har vært tett knyttet til politisk administrasjon, i SIRUS, Folkehelseinstituttet, KORUS i Stavanger og SERAF. Men hvor er den uavhengige forskningen? Antropologen Tian Sørhaug leverte noen enkle observasjoner på slutten av 80-tallet, og deretter har det kommet enkelte drypp av innsikter i rusmiljøene, hvordan det fungerer og oppleves. Ingen har nok fått fram hvor utrygt dette miljøet er, bedre enn Ingrid R. Lundeberg og Kristian Mjåland fra deres grundige studie av innsatsen overfor den åpne russcenen i Bergen («Åpne russcener i Bergen etter stengningen av Nygårdsparken«). De spurte direkte, og fant at utsattheten for vold er mye høyere i dette miljøet. I befolkningen som helhet rapporterer ca. 3% at de har vært utsatt for vold det siste året (jamfør levekårsundersøkelser). I Bergens rusmiljø er det vanlig å ha opplevd vold siste måned (45%), ofte flere ganger. Tre av fire har vært vitne til vold, siste måned.
Konklusjonen må være at mennesker i dette miljøet lever med vold som et tilbakevendende innslag, som et realistisk utfall av hendelser i deres hverdag. Det er nesten merkverdig at dette ikke får mer oppmerksomhet. En oversikt over helse og skader hadde avdekket hvor mange av smertetilstandene som skyldes vold, men noe slikt finnes foreløpig ikke.
Det kommer kanskje som et sjokk på noen, men det er en naturlig følge av at politiet ser på de som er i rusmiljøene som noen som skal tas, ikke beskyttes. Da etterlater de et «politiløst samfunn», og der er det den sterkeste rett som gjelder
Hvorfor hører ikke dette med i regnestykket om hva slags politikk vi som samfunn skal føre over mennesker med rusrelaterte problemer? Så lenge man ikke trekker inn helseopplysninger og ikke holder fingrene på pulsen av rusmiljøenes indre liv, har man ingen mulighet for å vurdere om politikken bidrar til bedre liv. Overdosestatistikken, som er ille nok, gir likevel et altfor grovkornet bilde.
Hvordan kommer det til å gå med rusreformen i 2025? De politiske signalene spriker fortsatt i flere retninger. Og med utsiktene til ny regjering etter valget senere i år, er det lite som tyder på at situasjonen kommer til å endre seg. Det klokeste, rent politisk, for en blå-blå-regjering, vil nok være å ikke love for mye. Men i departementskontorene, arbeider den langsomme kvernen for å rette mer oppmerksomhet mot rusmiljøenes helsetilstand. På sikt vil kanskje dette gjøre tilbakevending til den tradisjonelle narkotikapolitikken helt umulig. På sikt vil kanskje også rusmiljøenes brutalitet bli mindre tålt.