Lege i kamp

Av Astrid Renland

Det er tre år siden fastlege Stig Asplin ble fratatt retten til så skrive ut A- og B-preparater til sine pasienter. Statens Helsetilsyns straff fikk han vite via en av hans pasienter, som på apoteket hadde fått beskjed om at legen ikke hadde lisens til å skrive ut gjeldende medikament.  Selv ble han orientert nærmere enn uke etterpå. 

Foto: Tori Flaatten Halvorsen

Forbrytelsen han hadde begått, ifølge Aspelin selv, var at han hadde behandlet sine stoffavhengige pasienter på en medisinsk forsvarlig måte, men som brøt med Forskrift om rekvirering og utlevering av legemidler fra apotek  kapittel 2, § 2-1, tredje ledd, bokstav c og d. Forskriften sier i bunn og grunn at stoffbrukere er underlagt et behandlingsmonopol, Legemiddelassistert rehabilitering – LAR. Uten LAR ingen medisinsk behandling. 

Men Stig Asplin er som alle andre fastleger som har behandlet stoffavhengige, ikke tapt bak en vogn. Han har stevnet staten for å få tilbake forskrivningsretten. I påvente av rettsaken har han skrevet bok om sine erfaringer med pasientgruppen og det gatenære medisinske tilbudet generelt, og hans samarbeid med legen Sverre Eika (1965-2021) spesielt.

Sentralt i boken er erfaringer med og relasjon til helsemyndighetenes kontrollorgan; LAR og Statens Helsetilsyn. 

Samme dag som boken «Uforsvarlig behandling ble lansert på Litteraturhuset (14.september) brakte nrk.no nyhetene om en kommunelege i Trøndelag som var anmeldt for seksuelle overgrep mot en rekke av sine kvinnelige pasienter. I saken beklager blant annet Statens Helsetilsyn at de på tross av meldinger om overgrepene, ikke har grepet inn i saken tidligere. Det er en annen historie, men den er en levende kontrast til helsetilsynets vokterrolle og den nitidige håndhevelsen av forskrivningsretten overfor allmenn- og fastleger som har behandlet mennesker med stoffavhengighet. 

 

Kolon Forlag

I løpet av de årene LAR har hatt behandlingsmonopol, har det nemlig blitt en anselig mengde allmenn- og fastleger, som har sloss for retten til å behandle sine pasienter med fullt lovlige medikamenter. Noe de, ifølge jussprofessor (em) Aslak Syse, faktisk er pålagt til etter både kommunehelsetjenesteloven og pasientrettighetsloven.

Asplin er siste lege ut, og han har forfattet sine erfaringer og meninger mellom to permer.  

I boken forteller Asplin om sin barndom og oppvekst i Norges mest kjente julefamilie Putti Putti Pott, og om familiens avholdstradisjoner. Han forteller om sin egen karrierevei som lege, og rollen som fastlege for en pasientgruppe, som ikke var så lett tilpasset de øvrige pasientene på Skøyen Helsesenters venterom. Men som takket være pragmatiske løsninger, kunne beholde Asplin som fastlege. På halv stilling, den andre halve jobben brukte han som bydelsoverlege. For legen selv betydde det lengre dager, og mindre kontakt med familien. 

Noen av kapitlene startet med et historisk forløp. I kapitlet fra «Gildeøl til gatedop» skisseres ruspolitiske tilnærminger fra Gulating til hasjens kulturelle inntog via det radikale samfunnsopprøret på slutten av 1960-tallet. Den narkotikapolitiske opprustningen som kom et i tiår senere, er ikke nevnt. Selv om det burde være umulig å snakke om kontrollen og straffens dominerende rolle i helsevesenets behandling av stoffbrukere, uten å vise til hvordan krigen mot narkotika har overskygget alt annet. Også livreddende behandling for mennesker som har utviklet stoffavhengighet. 

Aspelins vei inn i tematikken går via livshistorier til et utvalg av hans pasienter som bekrefter det vi allerede vet; veien til et ekstremt marginalisert liv i det gatenære rusmiljøet startet for veldig mange ikke med et trekk av hasjjointen. De bærer alle en tung bagasje av svik. Fra det offentlige hjelpe- og omsorgssystemet, barnevernet, LAR, NAV og psykiatrien. Som Asplin påpeker så krever rollen som fastlege vel så stor sosialmedisinsk som klinisk kompetanse.

I noen tilfeller skulle denne leseren ønske at forlaget hadde gjort en bedre jobb i å bistå forfatteren i redigering av stoffet. En ting som nevnt ovenfor, de lange linjene som trekkes, men det gjelder også fagområder som presenteres både anekdotisk og stereotypisk. For eksempel i gjennomgangen av prostitusjon der et meget omstridt forskningsprosjekt formidles som reine fakta. For det er hverken slik at det bare er «narkomane og innvandrere» som står for prostitusjon, eller at politiet lar dem være, slik som Asplin skriver på side 126. Tvert imot, begge gruppene jages av politiet. 

Men, mer enn noe annet skulle denne leseren ønske at Asplin og Eikas og andre fastlegers erfaringer med LAR og Statens Helsetilsyn hadde blitt gitt mer plass. For det er her boken skinner; når Asplin beskriver møtene med LAR-systemet, og forsøk på dialog med Statens Helsetilsyn.  Det er ikke bare stoffbrukerens tilgang til substitusjonsbehandling og sidesprang, og sprekker til det illegale markedet, som skal kontrolleres. Som et tohodet troll vokter LAR-systemet og Statens Helsetilsyn fastleger som måtte orke og tørre å bistå stoffbrukere med en verdig medikamentell pasientbehandling.   

Det har i alle år vært uklart om det er sterke profesjonsinteresser som ligger til grunn, eller om det er sånn at man faktisk ikke tiltror sin egen stand, fastleger og leger i førstelinjetjenesten, ansvaret for å håndtere forskrivning av sterke medikamenter til denne pasientgruppen.  

Men muligens handler det om begge deler, for LAR-systemet forvalter ikke bare medikamentell behandling av stoffavhengige. Det er også, som Sverre Eika pekte på i et erlik Oslo intervju, et system der det hersker sterke fag- og forskningsinteresser og prestisje. Og bak ideen om at det bare er i LAR-systemet stoffbrukere kan få medikamentell behandling ligger kontrollen av leger. For som Helge Waal og Ian V. Dahl ved Senter for medikamentassistert rehabilitering, Seraf, redegjorde for i en artikkel i legeforeningens tidsskrift, var formålet med endringene i apotekforskriften å unngå undergraving av den tradisjonelle restriktive holdningen til utskrivning av medikamenter til rusmisbrukere, og her viser de til at «vanskene synes å stamme fra noen ganske få leger». 

Men nå er altså staten på tiltalebenken. Det er mange som venter i spenning på utfallet, spesielt hans tidligere pasienter som håper at de får deres fastlege Stig Asplin tilbake.  Dessverre er det ingen grunn til å tro at om Asplin vinner fram så vil det rokke ved behandlingsmonopolet stoffavhengige er underlagt.