Det er dyrt for et samfunn å holde seg med en universitets- og høyskolesektor. Hvorfor har vi det? Vi lever i en tid som hviler på utallige vitenskapelige og teknologiske fremskritt. Vi har et velferdssamfunn som setter mennesket i sentrum. Her står medisinen og menneskevitenskapen til tjeneste. Vi har et velutviklet politisk system, der mye uenighet tåles og partier erstatter hverandre i regjeringskontorene mens de klemmer hverandre. Den har en stor fordel som kan påberope seg vitenskapen til støtte for sitt syn.
Dette er grunnene til at vi har en kostbar akademisk sektor. Men da må vi også være sikre på at sektoren leverer forskning og kunnskap som holder mål og er relevant. Tilliten til akdemiet vokser ut av at det er en institusjonalisert kunnskapsmaskin. Kunnskapsmeskinen virker først og fremst gjennom en “intern dynamikk”.
Den legger til rette for at særlig kompetente personer kan skape ny kunnskap, og at denne kunnskapen deles i dette felleskapet. Forskerfellesskapet består av til dels konkurrerende personer, miljøer og synsvinkler. På forskernes skueplasser brynes synspunkter, funn og oppdagelser. Den interne dynamikken tilsier feks at en forsker som hevder at straff er et effektivt virkemiddel for å begrense bruk av ulovlige rusmidler, blir avkrevd dokumentasjon. Andre forskere vurderer om denne dokumentasjonen er tilstrekkelig, og hvis den er det, regnes påstanden som “sann”.
Akademiet har også en like viktig “ekstern dynamikk”. Den eksterne dynamikken går ofte under det litt misvisende navnet “formidling”. Forestillingen om at straff er et egnet virkemiddel i bekjempelsen av uønsket bruk av rusmidler har vært dominerende i forskningsmiljøene for rusmidler i mange ti-år. Men her er det også andre forskningsmiljøer enn de medisinske. I Solberg-regjeringens forslag til rusreform (2018-2021) ble de medisinske sannhetene konfrontert med flere forskningsmiljler, og ikke minst rettsstatens og jussens grunnsetninger. De medisinske miljøene ble avkrevd dokumentasjon på at “straff virker”. Rusreformutvalget gjennomgikk all forskning omkring dette spørsmålet, og fant at dokumentasjonen manglet.
Den eksterne dynamikken hindrer forskningsmiljøer fra å lage lukkede virkeligheter med egne verdier. Den interne dynamikken garanterer for at feil elimineres og driver kunnskapen framover. Hvis ikke den interne og eksterne dynamikken fungerer, er det ikke lenger grunner til å tro på stemmene fra akademiet.
Les hele ModusA-notatet om akademiske dyder for en redegjørelse av grunnlaget for de foregående påstandene: