Nicolay B. Johansen*, Fagsjef, ModusA
Når dette skrives er det europamesterskap i fotball, og selv om dette er mest til forlystelse, er det også en mulighet til å tenke over livet og tiden vi lever i. Det er som vanlig diskusjoner om dommeravgjørelser. En av de mest opphetede diskusjonene denne gangen gir anledning til å avsløre en av rettsstatens hemmeligheter: det går ikke an å ta en regelbasert avgjørelse helt uten bruk av skjønn. De som tar avgjørelsen vil gjerne få det til å høres ut som det de gjør er naturnødvendig, og som oftest er det de gjør ikke noe å krangle om. Den som ser nøye etter, vil finne ut at det som blir bestemt, ikke er så enkelt som de vil ha det til.
Så tilbake til fotballen og saken. Fotballdommeren Svein-Erik Edvartsen mener fotballkommentatorer ikke forstår de nye reglene for videodømming. Nivået er skremmende lavt, kan vi lese.
Det er blitt innført et teknologisk hjelpemiddel for å hjelpe fotballdommere til å komme fram til riktige avgjørelser (VAR). En egen gruppe dommere er plassert i et rom der de gjennomgår hendelsene på banen med videoutstyr og tilhørende måleteknologi, for å fange opp ulovligheter. De følger et særlig regelverk. Poenget mitt er ikke å gå dette regelverket eller teknologien etter i sømmene, men det er relevant at VAR innebærer et løfte om enten riktig, eller mer riktige avgjørelser.
Utgangspunktet er særlig en hendelse (kampen mellom Slovakia og Belgia), der en offensiv spiller, etter en liten dytt, såvidt kommer borti ballen med hånden i en tidlig fase av et angrep. Angrepet ender etter hvert med at en annen spiller setter ballen i mål. VAR griper inn og påpeker at det var en hånd borti ballen i oppbygningen av angrepet. Edvartsen mener at dette var veldig bra av dommerteamet. Hånden var borti ballen.
For å illustrere poenget sitt, lager han «litt flåsete» denne sammenligningen:
«Jeg skulle gjerne kjørt i 130 km der det er 100-sone. Dersom jeg blir stoppet, kan jeg ifølge flere på Twitter melde følgende til UP hvis jeg kjører samme argumentasjon som flere gjør i fotballsituasjoner: «Kom igjen da, det var jo rett strekning, jeg kjørte på dagtid, og det var ingen trafikk, bruk sunn fornuft». Hadde jeg sluppet bot? Neppe! Hadde jeg hatt myndighet til å endre veitrafikkloven? Neppe! Måtte UP forholdt seg til dagens veitrafikklov? Selvfølgelig!»
Edvartsen avslører her seg selv, men kanskje også hele den norske dommerstand. Og da snakker jeg ikke bare om fotball, men om alle som lever av regelanvendelse. Uttrykket «dommerstand» inkluderer her alle som stiller seg til dommer over situasjoner og anvender regler på dette grunnlaget, også politifolk som kontrollerer trafikk. Dette er tross alt Edvartsens egen sammenligning. De som bruker regler til daglig har en tendens til å fremstille avgjørelsene sine som entydige og nødvendige. Det kunne ikke blitt gjort annerledes.
Hva er det politifolk gjør når de måler en bilist til 130 i 100 sone? Boten bilisten får er i toppsjiktet, og her er det lite forhandlingsgrunnlag. Bøtesatsene er standardiserte og politifolk er generelt uimottagelige for de unnskyldningene Edvartsen foreslår. Det er vel også poenget hans. Det er bare å akseptere forelegget på stedet, hvilket også nær sagt alle gjør etter å ha mumlet noe om «ekte kriminalitet».
Det første problemet til Edvartsen er at eksempelet ikke gjenspeiler problematikken i situasjonen han sammenligner med. Kjører man 130 i 100-sone ligger man i grenseland til å miste førerkortet (grensen er 141). Dette er trafikalt sett en alvorlig handling. Den aktuelle spilleren, kom derimot uforvarende borti ballen med hånden, og hadde tilsynelatende heller ingen fordel av det. Det var en moralsk sett nokså uskyldig hendelse.
Edvartsen gjør det for lett for seg selv, han burde heller sammenlignet med det å kjøre i 111 (eller 115) kilometer i timen. 111 er terskelverdien for å bli ilagt forelegg. Og hva gjør politiet i denne typen situasjoner? De må bruke sin gode forstand. Skal de vurdere la nåde gå for rett eller skal de gi vedkommende en smekk? Det finnes mye forskning på politiets bruk av skjønn (konduite). Ut fra denne forskningen er det korte svaret, at det kommer an på.
Det er i alle fall ikke entydig. Jeg har ikke selv sett at denne forskningen har tatt for seg akkurat fartsovertredelser. Det vi alle sammen kan gjøre, er å sammenligne med egne opplevelser, eller switche innom et tv-program om dansk trafikkpoliti («Fanget på politiets kamera»). Der viser de ekte opptak fra deres håndtering av blant annet fartsovertredelser, og der opererer de med langt høyere terskel for å gripe inn, enn det som står i lovverket. De tåler med andre ord langt høyere fart på motorveiene før de griper inn, enn det som fremgår av tabellene over bøtesatser. Men dette er Danmark, sier kanskje Edvartsen. Da sier jeg, at jeg har blitt stanset i 120 i 80-sone, og fått lov til å kjøre videre uten å få bot i det hele tatt. Det er ikke mitt stolteste øyeblikk, men det illustrerer et viktig poeng: Det er ikke så enkelt som at man har en situasjon, og så kommer regelen av seg selv.
Realiteten er at svært mange politifolk lar nåde gå for rett, når de måler en bil til 111 i 100 sone. Det interessante her, er at trafikken har sin egen VAR. Det er stilt opp ca. 400 fotobokser langs norske veier. De lar ikke nåde gå for rett. En bilist nektet å akseptere et forelegg på 3000 for å ha kjørt 71 i 60-sonen, men tapte i retten. Han følte seg urimelig hardt straffet. Og har han ikke rett? Ifølge tall fra forsikringsselskapet If, kjører 63% av alle bilister aldri over fartsgrensen. Det er vanskelig å tro når man har egenerfaring fra norske veier, men la oss si at det er sant. Da betyr det at 37% regelmessig kjører over fartsgrensa. Vi har altså et tilfelle av at over en tredjedel av alle som kjører bryter loven. Denne typen lovbrudd er med andre ord ikke spesielt avvikende, og den medfører sjelden konsekvenser for lovbryteren. Her skal det legges til at det ilegges ca. 230 000 forelegg i året, de fleste for fartsovertredelser, men dette er likevel ikke den trafikale hverdag. Folk fortsetter å kjøre for fort. Og senker farten der det er kameraer.
For å svare Edvartsen litt flåsete tilbake, kan man spørre hvor fort spillerne kjørte på vei til kamp. De har ofte fine biler, og alle vet at folk med fine biler ofte føler seg litt hevet over trafikkreglene. Antagelig ligger de fleste av spillerne i segmentet regelmessige fartsovertredere. Og hvordan skal vi da vurdere prestasjonen på banen? Kan en spiller, som det viser seg har kjørt for fort på vei til arenaen, få godkjent en skåring.
Flåseriet skjuler litt alvor. En polititjenesteperson satt til å vurdere situasjonen med spilleren som kom borti ballen med hånden, ville gjort en helhetsvurdering. Han ville sett berøringen i sammenheng med den lille dytten, vurdert om ballens retning endret seg i spillerens favør, om det hadde avgjørende innvirkning på det videre forløpet. Og langt de fleste ville antagelig latt nåde gå for rett.
* Nicolay B. Johansen har tidligere arbeidet ved Politihøgskolen og skrevet flere bøker og artikler som omhandler bruk av skjønn i politiet.